Rapport. Solo skiekspedisjon til Fiskerhalvøya

Alene ved verdens ende

115 km og 7 dager i det høye nord. 

Rutebussen stopper ved grensekontrollen, herfra er det bare en times kjøretur til den norske grensen. Grensevaktene stoppet meg og stilte spørsmål som vanlig, men denne gangen er jeg forberedt og har alt som trengs for å dokumentere ruteplanene. 

En av dem kjente meg igjen: 

– «Tilbake til Fiskerhalvøya?»

– «Ja, tundraen kaller.»

En time senere sitter jeg i et terrengkjøretøy som krenger på den snødekte veien, på vei inn i halvøyas hvite stillhet.

Isens rike

Jeg står ved startstreken, spenner på meg et par splitter nye, to meter lange Fischer Transnordic 66, og noen sekunder senere suser jeg nedover skråningen som en kule. Snødekket viser seg å være dekket av et islag, og skiene sklir i alle retninger som en ku på glattisen. Jeg tar straks på langfeller over hele skiens lengde, men musklene brenner av anstrengelse; hvert skritt er en kamp for balansen. Kysten overrasker som alltid med sin uforutsigbarhet. Senere river en isskavl over gummistrikken på fellefestet – jeg nødreparerer raskt med ståltråd og surrer gaffatape over for å bevare gliden.

En av de påfølgende nettene når jeg Kekurskij-odden – det vakreste punktet på det nordlige fastlandet i den europeiske delen av Russland. Det aller nordligste punktet, Nemetskij-odden, ligger like ved, men veien dit går forbi en militærbase, og utsikten derfra er mindre pittoresk. Siden jeg ikke bryr meg om å «krysse av på listen», dropper jeg det og setter kursen mot skjønnheten. Nordishavet dundrer mot klippene, og solen lyser plutselig opp teltplassen min. Det er på høy tid å gå ned til fjæra, utforske omgivelsene, og deretter fikse bindingen.  

Reinsdyr – spøkelsene

Morgenen møter meg med silhuetter i den hvite tåken. Tre unge reinsdyr hviler ved kysten; jeg tar frem monokularet og studerer dem lenge. Vi er tilfeldige reisefeller på denne iskalde planeten. De løper langs bredden, og jeg følger etter dem hele dagen som en skygge. Mot kvelden forsvinner de bak en knaus og etterlater seg bare spor i snøen.

Fremdriften brytes opp av avblåst tundra – det er en merkelig følelse å gå på ski over mose og stein. Og å spise lunsj om vinteren sittende rett på lav, er både herlig og overraskende lunt.

Gjennom en rasende snøstorm i bukta finner jeg ly bak noen klipper og slår leir.

Storm

På satellittkommunikatoren tikker nattens værvarsel inn: 17 m/s, nordlig vind, men Arktis skal snart le av prognosen.

Jeg satte opp teltet på en åsrygg på den åpne tundraen, gravde det litt ned, jevnet ut underlaget og forankret det godt med snøplugger og nedgravde skistaver i snøen, før jeg bygget en liten levegg.

Jeg tok av skiskoene, krøp inn i soveposen og spiste pasta med kjøtt og ost til kvelds mens jeg så en sovjetisk tegnefilm fra 1956, «I jarangen brenner ilden», der en ond snøstorm røvet bort barnas mor. I samme øyeblikk dunket stormen inn i teltet fra vest, så brått som om en meteoritt hadde slått ned like ved. Snøen føk, og pastaen måtte legges til side.

Gjennom ørsmå åpninger under ytterduken begynte snøen å blåse inn og dekke alt i forteltet. Jeg kler raskt på meg og går ut med spaden for å sjekke forholdene. Sikten er 1–2 meter; i den kraftige 1 000-lumenstrålen fra hodelykten er teltet knapt synlig i snødrevet. Mens jeg bygger snømuren høyere, passer jeg nøye på å ikke miste teltet av syne, for å finne det igjen under slike forhold vil være umulig.

Plutselig ble en snøblokk, i stedet for å lande ved teltet, revet med av vinden og blåst rett inn i det svarte mørket. Da innså jeg at ingenting mer kunne gjøres, og at det var på tide å komme seg vekk fra dette ugjestmilde rommet og inn i redningskapselen min.

Men i åpningen til forteltet fikk jeg nesten hjerteinfarkt – det var noen der. Jeg tråkket på en rype; den hadde søkt tilflukt ved inngangen, siden teltet var det eneste skjulestedet i nærheten. 

Jeg er inne i teltet. På få minutter hadde skibrillene iset igjen så jeg mistet all sikt, og under Sivera Arkuda-dunjakken blåste det inn til tross for det integrerte snøskjørtet. For noen krefter... Etter turen skal jeg sy på en skrittstropp.

Inne er det komfortabelt, selv om det var urolig i starten. Hilleberg Enan er et tresesongstelt med en 9 mm stang, som jeg forsterket med en ekstra 10 mm stang i samme stangkanal, i tillegg til ekstra barduner. Som stormen beviste, ble dette en så robust konstruksjon at teltet ikke ga etter i sidevinden på 32 m/s, men bare presset duken innover. Dette er et av de letteste teltene som kan tåle slikt uten skader. Det var bare å håpe at alle sømmer og bardunfester holdt, og at snøpluggene var gravd dypt nok ned.

I forteltet gravde jeg frem en nedsnødd kjele med kald middag, spiste den og krøp rett inn i soveposen med jakken på og snødekte sko trukket inn i vanntette pakkposer. Jeg la satellittenheten på brystet, spaden ved siden av meg og døset av i stille bønn.

Vinter-Arktis er vakkert og nådeløst; neste morgen ble jeg vekket av solen og en kortvarig vindstille periode.

Erfaringer fra stormen

1. Det du gjør på forhånd er avgjørende; etterpå er det for sent.

2. Hver eneste knute teller og må være kompromissløst pålitelig. En bardun på 2 mm fungerer i skogen, men på tundraen gjelder kun 3 mm.

3. Små telt bør graves ned til omtrent 1/3 av telthøyden; snøen fra gropen fungerer som en ekstra levegg, men i storm blir den slipt ned og jevnet ut.

4. Unngå å bruke ski som teltfester i åpent terreng.

5. Slutt å kutte vekt på soloturer ved å la noen snøplugger ligge igjen. Det koster mer tid og krefter ved oppsetting enn vekten du sparer.

6. På tundraen er det mest praktisk å bruke 40 cm snøplugger uten karabinere, kun med hjelpesnor.

7. Stormer slår ofte til helt uventet, så bare en grundig leiretablering ved slutten av hver dag, der alle barduner settes forskriftsmessig, kan sikre et akseptabelt beskyttelsesnivå når været snur.

Pulk

Møter flere reinsdyr, skulle gjerne spent dem foran og sust av gårde. Denne vintersesongen ble det tre turer, nesten rett etter hverandre. På grunn av logistikken måtte jeg droppe pulk og gå med ryggsekk, selv om forholdene her egner seg perfekt for pulk og jeg helst ville gått med det. Har testet ny ryggsekk, Kailas Alpine 80+20. Materialene er svært gode, avstiverne i ryggen er stive. Reimene og spennene på toppstrammerne og hoftebeltet er dårlig tilpasset, noe som gjør at de glir ut i løpet av dagen og må justeres. Sitter litt spesielt i korsryggen, jeg savner mer anatomisk tilpasning. Føles behagelig og avlaster godt opptil 21 kg, jevn vektfordeling over skuldrene.

Rybatsjijhalvøya gjorde virkelig inntrykk, med sine platåer, forunderlige klippeformasjoner og langstrakte klipper som stuper rett i havet. Terrenget skiller seg fra det vanlige langs resten av Murmankysten. Slik er det – jeg har vandret på Kolahalvøya i mange år, og oppdager likevel nye, fantastiske steder hver gang. Jeg kommer definitivt til å arrangere en fellestur hit, følg med på kunngjøringene i turkalenderen og meld deg på!

Tilbakekomst

Jeg er tilbake, men i minnet dukker stadig silhuettene av reinsdyr opp. Vi stoppet et øyeblikk for å betrakte hverandre, før vi fortsatte videre, forsvinnende inn i snøen.

De isfrie farvannene i Nordishavet, som setter rytmen for ferden og fyller luften med sine dufter.

Tundrasnø med alle slags skarelag og ising, blåst bort flekkvis helt ned til mose og lav. Rybatsjijhalvøyas ville, dramatiske klipper.

En storm som spiller på sjelens strenger og bringer sterke farger til livet.

Hvis du er klar til å høre tundraens kall – ta kontakt. Neste år kommer jeg tilbake hit med et nytt team.

To måneder senere vendte jeg tilbake til Rybatsjijhalvøya for å gå den rundt til fots, en tur på 180 km.