Solotur fra Tumannyj til Dalnije Zelentsy

DAG 1

På veien fra Murmansk til Tumannyj hadde vi ett toalettstopp. Bussen var halvfull, og sekken sto på nabosetet. En mann begynte å snakke med meg på bussen og foreslo at vi skulle gå sammen; han ville lære av min erfaring med soloturer)) Jeg takket høflig nei. 

Vi ankom Tumannyj kl. 21.30, og ute var det mørkere enn jeg var vant til og hadde regnet med. Likevel oppleves midnattssolen markant annerledes i midten av august enn i starten. På tidligere turer mellom 10. juli og 10. august var det vesentlig lysere, og man kunne enkelt gå om natten, men ikke denne gangen. Været er overskyet og himmelen dekket av skyer, noe som gjør det vanskelig å gå i terrenget uten hodelykt – man ser verken myr eller mikroterreng. Derfor følger jeg veien så langt som mulig og svinger ut i tundraen for å slå leir. Jeg setter opp teltet, oppdager et hull i duken og lapper det. Det oppsto en uforutsett situasjon som gjorde at jeg måtte hente teltet en halvtime før avreise til flyplassen – uff, som jeg misliker slikt... Det ideelle er når alt er ferdig pakket et par uker i forveien og bare venter på avreise.

DAG 2

Morgenen er like overskyet. Jeg ser veien; på 3 timer har det passert rundt 5 biler, alle på vei til vannkraftverket. Etter kraftverket og videre mot Dalnije Zelentsy er det betraktelig færre biler.

I en sving er det et utsiktspunkt, og tundraen åpenbarer sin skjønnhet. I det fjerne kan man se militære radarer. Fra dette punktet kjente jeg at turen virkelig var i gang, med hele naturens mangfold foran meg. Herfra forlater jeg veien og begynner å gå langs elven Voronja. Her er vegetasjonen fortsatt uvant tett; jeg må brøyte meg vei gjennom kratt og høye bregner, og det bugner av multer. Jeg kommer fram til det planlagte leirstedet, mens elven bukter seg langt forover. Herfra tok jeg en kjapp tur ned til bekken for å hente vann.

Bli med på en av turene langs kysten av Nordishavet på Kolahalvøya:

DAG 3

Om morgenen krysser jeg elven Iljinskaja. Her er det for siste gang før havet tett vegetasjon, og enkelte partier står under vann. Videre går oppstigningen over høydedragene langs elven Voronja. Det første fjellet er Zaretsjnaja. Herfra åpner det seg en fantastisk utsikt over elven, som vil følge meg helt ut til havet.

Etter fjellet Morskaja begynner nedstigningen, først mot en bekk, deretter bratt ned langs den mot en myrlendt dal bevokst med dvergtrær. Jeg var heldig med solskinn denne dagen. I skyfritt vær må det være ganske nifst her)) Stedet er utrolig spennende og vakkert.

Ved bekkens utløp er det en dyp kløft og noen få hus som på avstand så bebodde ut, men jeg gikk ikke bort. I stedet krysset jeg den smale bekken på steiner, fylte vann og gikk oppover til en flott leirplass ved Grigorjev-innsjøen.

DAG 4

Det regnet hele natten. Jeg sov godt, spiste frokost inne i teltet og pakket sekken mens jeg ventet på at det skulle gi seg. Jeg ventet i omtrent halvannen time og leste litt. Så snart trommingen mot teltduken avtok, pakket jeg sammen liggeunderlaget, slo ned teltet og la i vei. Stadige opp- og nedstigninger, sikksakk-gåing på jakt etter tørrere og mer fremkommelige partier i tundraen. Det første krevende partiet var nedstigningen til den store innsjøen. Jeg sto ved kanten av skrenten og kikket i monokkelen. Nedstigningen var bratt, og nede i lavlandet så alt oversvømmet og ufremkommelig ut. Jeg sjekket GPS-en. Etter 10 minutters betenkningstid i regnet bestemte jeg meg for å gå ned via det nærmeste «gjelet». Jeg ble klissvåt mens jeg vasset gjennom høyt gress og brøytet meg gjennom kratt, men kom fram til innsjøen. Helte vannet ut av støvlene og fortsatte videre.

Herfra åpner det seg en utrolig utsikt. Et helt flatt parti omgitt av fjellkoller, som minner om landskapet på Tsjukotka. Fjellene i det fjerne er svøpt i yr og tåke. Det går lekende lett å gå, og jeg stopper hele tiden for å ta bilder. Det er masse sopp.

Jeg nærmer meg et vadested. Allerede på kartet hadde jeg pekt ut det bredeste og grunneste partiet av elven med sandbunn. Skiftet til crocs og begynte å vade; vannet nådde meg til knærne på det dypeste, og bredden var rundt 10 meter. Da jeg nådde sandbanken, sank jeg nedi den våte sanden helt til knærne. Det tok rundt 5 minutter å komme seg løs... Vær forsiktig, noen steder er sanden undergravd, noe man kan se på at sanden er mørkere. Fikk igjen pusten, varmet føttene, tok på fjellstøvlene og gikk videre.

Jeg beveget meg innover i landet mot sanddynene. Her er det enorme mengder bær og bjørnemøkk. Jeg fant en knapt synlig sti full av bjørnespor, og gikk mens jeg ropte ut oftere enn vanlig. Endelig finner jeg det fantastiske stedet som virket helt uvirkelig på satellittbildene. Jeg går ut på sanden og opp på en kolle for å finne leirplass for natten. Her er det utrolig vakkert!

Her hendte det en ubehagelig episode. De siste 30 minuttene hadde jeg kjent at leppen var nummen, og jeg bet i den for å få tilbake følelsen. Da jeg tok av sekken og gikk opp på toppen for å ta bilder, så jeg meg selv på skjermen og oppdaget at leppen var hovnet opp og at tungen begynte å miste følelsen... Tanken slo meg at jeg var blitt bærforgiftet. Formen ble stadig dårligere, og jeg skyndte meg ned til sekken. Slo opp teltet på ren autopilot, bevisstheten var tåkete. Da jeg endelig var ferdig, heiv jeg sakene inn, blåste opp underlaget, drakk litt vann og prøvde å kaste opp. Sendte melding om tilstanden via trackeren, tok aktivt kull og allergimedisin. Jeg måtte følge med på formen et par timer for å se om det ble verre. Kroppen skrek at den var døende.

To timer senere var tilstanden uendret, men det slapp litt taket. Jeg la meg til å sove og sov helt til tidlig morgen. Med et relativt klart hode bestemte jeg meg for å sette kursen mot sivilisasjonen – Dalnije Zelentsy.

DAG 5

Hele veien høljer det sidelengs regn med kraftige vindkast. Mine Meindl Kansas er gjennomvåte, og jeg kjenner ikke tærne. Etter 5 timers gange bestemmer jeg meg for å slå leir, kommer fram til en fjellskrent – et perfekt leirsted – og 15 minutter senere nyter jeg tilværelsen i soveposen mens jeg tenker at jeg snarest må kjøpe meg skallbukse og vanntette membransokker.

Etter at det sluttet å regne, krøp jeg ut for en liten rusletur i nærområdet og oppdaget straks bevegelse 500 meter unna. En bjørn ruslet rolig langs kysten og spiste bær. Jeg fulgte med på ham lenge; han brukte omtrent en time på én kilometer med stadige stopp, før han forsvant bak noen klipper. Tror ikke han la merke til meg.

Jeg hviler og samler krefter. Sovner tungt til lyden av regn.

DAG 6

Føler meg opplagt, selvtilliten er tilbake og jeg kjenner at jeg kan fortsette. Innimellom titter solen frem og byr på storslått utsikt over Jarnysjnaja-bukten. På den andre siden kan man skimte militære radarstasjoner. Høydeforskjellene blir hyppigere, kystlinjen er dramatisk kupert, med vidstrakt panoramautsikt over rekken av innsjøer. Finner en foss og en rasteplass for måker nede ved vannet; lunsjen blir Snickers og nøtter, skylt ned med renset vann. Så begynner det å regne. Å krysse over mot kjerreveien er den minst trivelige etappen; gresset i lavlandet er høyt, og jeg blir våt til livet før jeg omsider når grusveien. Pakket bort vandrestavene i sekken, men etter bare én kilometer innså jeg at det er merkbart tyngre å gå uten dem, selv på flat og jevn vei. Tok dem frem igjen og marsjerte friskt videre.

Nærmere målet møtte jeg et par biler; sjåførene hilste vennlig og bød på kaviar. I horisonten dukket Dalnije Zelentsy opp – noen private hus og en enslig treetasjers bygning. På tunene skrur folk på firehjulinger og pusler med sitt. Går forbi en gjestegård for turgåere, koselig sted, fyller friskt vann og trasker videre mot leirplassen. Like ved veien er det en bobil- og teltcamp hvor rundt åtte biler har slått leir.

Området her er veldig åpent og vindutsatt, så jeg bardunerer teltet godt, kryper inn og bare nyter utsikten.

DAG 7

Sol fra morgenen av. Lyden av brenningene virket magisk inn på drømmene. Turens varmeste dag så langt, rundt +15 og strålende sol. Nede i senkningene går jeg i bare t-skjorten, men så snart jeg klyver opp på neste fell, må softshelljakken på igjen – vinden biter godt. Fyller friskt vann i bekkene, drikker, spiser multer underveis. Har ikke gått spesielt langt i dag, men finner en fantastisk vakker leirplass. Ble en fin flytur med dronen også.

DAG 8

Går ned mot veien igjen. Passerer brakkene i Portsjnikha-bukten og møter en turgruppe på 10 personer. Slo av en prat. Viste seg at gjengen gikk «min» rute motsatt vei og hadde fulgt elven Oljonka. De forteller at elven voktes av tsjetsjenere som oppsøker alle de får øye på.

Tar meg opp på et fell; naturen her er ubeskrivelig vakker, og ute i horisonten glir store skip forbi. Krysser elven Zarubikha tørrskodd ved å hoppe fra stein til stein.

Neste stopp er Pustaja-bukten – den minner nesten om strendene på Maldivene, kanskje enda flottere. Men nede ved bredden viser det seg å være nokså forsøplet; tydelig at sportsfiskere ferdes her. Fotograferer fuglelivet med øya Bolsjoj Olenij i bakgrunnen. Fornøyd krysser jeg Sobatsjij-bekken på steiner; den er tre meter bred, skjærer dypt gjennom landskapet og bukter seg som en orm nedover dalen. Fantastisk flott sted. Kjenner at kreftene sier stopp for i dag, og slår leir ute på Zapadnyj-neset. Herfra er utsikten spektakulær i godvær. Kan til og med skimte et skipsvrak på sandbanken.

DAG 9

Setter kursen i retur, og etter å ha krysset Zarubikha-elven brekker jeg innover i landet. Tett skydekke ruller inn, og jeg trasker rundt mellom steinete fells og tjern; krevende orientering da landskapet virker helt ensformig. Så åpner storslåtte daler seg opp foran meg, mens jeg følger med på en ørn som skriker hest og intenst. Naturen føles trolsk og vill, til tider med sikt på bare 15–20 meter. Når omsider den sørlige delen av Jevtjukovskoje-vannet. Ubeskrivelig vakkert. Leter etter leirplass, men snubler over garn fra tjuvfiskere og velger å finne et fredeligere sted litt lenger unna. I morgen blir det hviledag.

DAG 10

Dagen lover godt med mye sol. Full hviledag i leiren: rusler lettbent rundt på kollene og fjellene i nærheten, speider utover viddene og tar bilder.

DAG 11

Går i egne tanker da jeg plutselig fornemmer et blikk på meg. Snur meg og ser en rev bare ti meter unna. Stopper opp, vi blir stående og betrakte hverandre lenge, før vi begge rusler videre med samme avstand mellom oss. Snakker rolig til den, spør om jeg får ta et bilde, og den poserer villig. Knipser i vei. Vi holder følge i omtrent 20 minutter, før den rødstripete krabaten brått blir borte bak en bakketopp.

Trekker ned mot grusveien og går langs kanten i håp om skyss. En bil passerer i motgående retning, og sjåføren roper at de snart skal snu og kjøre tilbake. Går videre i omtrent tre timer til den samme bilen dukker opp og plukker meg opp.

Det tar sin tid; veien er elendig, men sjåføren har det travelt, så vi greier turen ut på fire timer.

Videoforedrag om ekspedisjonen i regi av eventyrklubben «Sport-Marafon».

Fottur på Kola i det høye nord: