Rapport. Skitur til Barentshavet, Teriberka

Skitur med pulk til Barentshavet

Vi søker mot nord igjen – til den vinterkledde tundraen. Murmansk er porten til denne verdenen, den største byen nord for polarsirkelen, ikke bare i Russland, men i hele verden.

Før vi drar ut i tundraen for en uke, sjekker vi inn på et hyggelig hotell i Murmansk og samles på kjøkkenet. Jeg liker å møte alle før turen for å bli kjent, komme i turstemning og pakke pulkene. Dette er det perfekte øyeblikket for å sjekke om noe mangler, og rekke å kjøpe det inn. Jeg holder en sikkerhetsbrifing og går gjennom reglene for turen, forteller om detaljene ved fjellskiturer, hvordan feller fungerer, pulksystemet osv.

Ventetid

Vi setter kursen mot et helt unikt sted der fjelltundra møter Barentshavet – mot Murmankysten!

Nordkappstrømmen varmer opp farvannet langs Kolakysten og skaper de mildeste forholdene i russisk Arktis. Dette gjør det mulig å gå på ski helt ut til det åpne Nordishavet, sove i telt til lyden av brenningene og beundre den røffe og vakre, mørkeblå horisonten mot snøhvite fjell – helt fantastisk.Hvem er sjefen på tundraen? Riktig – vinden. Den blåser ofte og kraftig, og kan føyke igjen veiene i et døgn eller to, kanskje lenger. På startdagen vår var veien allerede stengt, og vi ventet på beskjed om mulig kolonnekjøring. Dette gir turen et ekstra snev av spenning og verdi.Alt må planlegges nøye, med bufferdager og kontinuerlig oppfølging; en utfordring jeg liker godt.

Jeg følger med på oppdateringer fra veivesenet, mens redningstjenesten (EMERCOM) ringer pliktoppfyllende hver 3. time for å samordne. Samarbeidet med redningstjenesten blir bedre for hvert år, og denne gangen passet de ekstra godt på oss, veldig hyggelig).

De spennende ventetimene går med til å se dokumentaren «Til Arktis», en film jeg varmt anbefaler. Vi ser den hos vennene mine i friluftsbutikken Prohiker. Skulle du være i Murmansk, må du stikke innom: det er regionens beste friluftsbutikk.

Telefonen ringer – veien er brøytet og det blir kolonne kl. 18:30. HURRA! Vi hopper inn i bilen og setter kursen mot Teriberka.

Vi ankommer om kvelden. Jeg hopper ut av den varme bilen, og et kraftig vindkast slår mot brystet; jeg må bruke krefter på å lukke bildøren i blåsten. Et dypt pust – og lukten av det iskalde havet fyller nesen, endelig er jeg hjemme. Planen var å slå leir i nærheten, men det viste seg umulig. Vinden hadde feid bort mer snø enn vanlig langs kysten, og bakken var hard som betong – umulig å feste plugger. Men ingen fare: jeg vet om et lite dalsøkk hvor det er nok snø.

Himmelen flammer plutselig opp i grønt, og vi går med hodelyktene slått av under det levende lyset, som figurer i et nordisk eventyr. Har du noen gang sett gjenskinnet av nordlyset i øynene på noen som ser det for første gang? Et helt magisk øyeblikk. Nordlys med Kp 6-styrke danset uavbrutt i fire timer. 

Vi slår opp teltene, smelter snø på bensinbrennere og spiser frysetørket mat fra «Kronidov», kylling teriyaki med ris. Om vinteren baserer jeg deler av måltidene på tørrmat, det er en klassiker: raskt, enkelt og godt. Porsjonene falt i smak, smaken var naturlig, og man kan tilsette litt salt etter ønske. Til og med en rev kom snusende etter lukten.

Første morgen på tundraen

Vi skal tilbakelegge 90 km på 7 dager, og vintertundraen er en utfordring for enhver. Men riktig forberedelse gjør det mulig å nyte naturen under disse forholdene, og det gjorde vi til fulle. Under forberedelsene snakker jeg med deltakerne på telefonen og går gjennom hver minste utstyrsdetalj. Det er nøkkelen til en vellykket tur.I dag glir skiene fantastisk på skareføret, som oppsto på grunn av temperatursvingninger rundt null grader i år. Fravær av nedbør har bevart disse perfekte forholdene for oss. Jeg tok meg i å drømme om like godt føre på en fremtidig solotur langs kysten. Å gå på slik skare uten å måtte tråkke spor er en ren nytelse, jeg blir nesten ikke sliten i det hele tatt.

Forrige gang var værforholdene helt annerledes. Kaldere, og nysnøen føyket av gårde som sand i sanddyner, noe som ga en følelse av bølger under skiene. Da utforsket jeg og Anya området sammen. 

Utforkjøringer og stigninger

Første nedkjøring, å disse bakkene! Noen må finpusse teknikken, mens andre mestrer utforkjøringen med en gang. Pulken dytter forsiktig bakfra, eller glir ut til siden. Så snart man får taket på å kjøre nedover med pulk, opplever man en helt fantastisk fartsfølelse.Jeg videreutvikler pulksystemet kontinuerlig. Denne gangen innså jeg at jeg bør sy lårstropper på selen for å gjøre den mer stabil, sikre kryssingen av dragrørene og legge til strikkdempere for jevnere bevegelse, pluss noen andre småting. Til neste tur skal jeg også utstyre hver pulk med et taudrag med svivel, slik at man underveis kan prøve ulike løsninger og finne det som passer best. Selv testet jeg Fjellpulken Expedition-draget i år – for et suverent utstyr! 

Pulkposene designet jeg selv, og Anya sydde dem – hun er kjempeflink med symaskinen og syr silikonposer, bager osv. Jeg visste hvem jeg skulle gifte meg med – en lur plan fra en friluftsmann, akkurat som gamlefar Bo Hilleberg, grunnleggeren av teltmerket, hvis kone sydde de første teltene på 1970-tallet)).Jeg planlegger å gjennomføre de fleste fremtidige turer med arktiske pulker.Jeg liker at rygg og bein ikke blir slitne slik de blir av en ryggsekk; posen rommer rundt 300 liter, noe som betyr at pakkingen går utrolig raskt og greit. Vekten kjennes mye mindre, så man kan ta med mer varme klær og ekstra komfort. Neste gang tar jeg med et reinsdyrskinn som henger på veggen om sommeren. Det blir herlig varmt og mykt å sitte på.

Vi går oppover med feller. Dette er spesialpels som festes under skiene for å øke friksjonen og gå oppover uten at skiene glipper. Jeg passer på at hele teamet bruker feller, slik at tempoet holdes jevnt.

Avhengig av forholdene bytter vi fra langfeller til kortfeller der det er mulig, og noen ganger kan man gå på smørefrie ski med skjellmønster. Jeg liker å tilpasse meg maksimalt til forholdene, og bruke minst mulig krefter for å oppnå best mulig resultat. Derfor nøler jeg ikke med å ta fellene av og på gjennom hele turen. Det optimale valget: fellebredde på 45–60 mm, ikke mer. Blandingsmateriale, syntetisk/mohair 65/35. Det gir best glid.

Følelsen av god glid er en viktig del av opplevelsen på skitur. Fra enkelte fjelltopper kunne man føle seg som en alpinist, og selv om fjellski ikke har like stive bindinger som slalåmski, gir fjellskistøvler og NNN BC-bindinger god kontroll i nedkjøringene.

Denne vinteren deltok jeg på opplæring for skiguider mot Nordpolen, og fra en kamerat hørte jeg fantastiske historier om trekkfallskjerm i skiturisme og tente umiddelbart på ideen. Jeg bestilte en hybrid trekkfallskjerm fra VEK og tok den med på denne turen, den veier bare 1 kg. I medvind fra 5 m/s kan den gjøre det mulig å tilbakelegge distanser med mindre anstrengelse, men jeg rakk ikke å teste oppsettet fullt ut. Konseptet er utrolig spennende, og jeg vil eksperimentere mer med det på fremtidige turer over tundraen med pulk.

Ved bredden av Barentshavet

Bak en av bakkene åpenbarte Barentshavet seg — blått, levende og lokkende. Det gjenstår bare et lite stykke, og på avstikkeren tar vi av skiene for å gå langs sandstranden ved fjære sjø. Et helt magisk øyeblikk når du, kledd som en polfarer, går i skistøvler ut på den grønne mosen, trår på fjorårets bær, sand og til og med tang. En umiddelbar overgang fra vinter til sommer. Det mørkeblå havet står i skarp kontrast til de snødekte fjellene, som en blekkflekk på et hvitt ark.

Vi står på kanten av kontinentet. Over oss svever en havørn, en fredet art oppført i Rødboken. Like ved sitter en rev; den tykke pelsen bølger vakkert i vinden, og den gjesper som for å understreke nordens rolige tidsflyt. Havet hypnotiserer, jeg elsker alt dette. Gjengen er fra seg av begeistring.

Telt — pålitelig beskyttelse på tundraen

Arktis er lunefullt, og vinden øker i styrke til 25 m/s. Denne voldsomme kraften kan feie deg over ende og tvinger deg til å rope for å bli hørt. Hver kveld løser jeg puslespillet med å velge leirplass. Basert på daglige satellittvarsler og visualisering av vindstrømmene, leter jeg etter et flatt sted som både er vakkert og skjermet mot vinden av åsene. Etter mange år på tundraen har jeg utviklet en sterk følelse for været, og kan noen ganger forutse nedbøren på minuttet.

Jeg gir kommandoen: «Sett opp teltene etter NØ-vinden! Alle barduner skal forankres!»

Vi spiser middag i felleslavvoen Hilleberg Altai, som vi kjærlig kaller «vezja» etter den tradisjonelle samiske gammen. Inne i teltet er det vindstille, vi har det lunt i dunjakkene, og brennhodene avgir god varme. Jeg oppdaget nylig en varmereflektor til bensinbrennere: veier bare 100 g og gir merkbart mer varme. Man lærer så lenge man lever, og jeg har allerede bestilt to stykker. Nå blir gammen vår enda lunere, om mulig. Til kveldsmat har vi linsesuppe med reinsdyrkjøtt, drikker te med noe søtt til og fyller termosene for natten.

Teltene stiller jeg med – jeg bruker kun de mest pålitelige, bygget for polarekspedisjoner. I utstyrsparken har jeg allerede Hilleberg Kaitum 2GT, Hilleberg Nallo 2, Helsport Spitsbergen 4 X-Trem, Fjällräven Keb 3 GT, forsterket med dobbelt stangsett, og flere kjøpes inn. Noen i gruppen bruker egne telt; på denne turen hadde deltakerne med Hilleberg Soulo, Hilleberg Kaitum 3GT og Hilleberg Jannu. Det var spennende å se ulike modeller i aksjon.

Om natten rusker vinden i teltduken med fornyet kraft, og i slikt vær sover man ekstra godt. Jeg var ute kl. 02:00 for å se til gruppen og teltene: alt står støtt, nå kan jeg også legge meg med ro i sjelen. Jeg lytter til naturens krefter og tenker:

«Det er nettopp derfor vi drar mot nord: for å kjenne på disse kreftene og møte dem ansikt til ansikt.»

Vi hviler

Det er godt å se hvordan videoene og artiklene mine hjelper deltakerne med å pakke riktig. Alle er godt beskyttet mot vind og kulde. Eget skiutstyr må testes på flere turer før det sitter perfekt. Én av deltakerne fikk gnagsår av Fischer Transnordic-støvlene — ved ankelkulene har de tykke polstringer som kan klemme. Gnagsårplaster hjalp ikke, og jeg har rikelig med slikt: alt fra sportstape til Compeed. Men det løste seg fint, vi overtok pulken hans og fullførte hele ruten.

Underveis stopper vi for lunsj, i dag blir det burrito i lefsebrød. Alle har med en termos på 0,7–1 liter som vi fyller opp om morgenen. På denne turen ble jeg imponert over Thermos FFX: en supert designet kork som ikke fryser fast og er lekende lett å åpne; i tillegg veier den bare 390 g for 0,9 liter. Jeg kommer til å bytte ut Montbell-termosen min med denne.

Isfloating i Barentshavet

Bade i Barentshavet om vinteren – utfordring akseptert! På slutten av ruten drar vi på isflyting, tar på oss spesialdrakter og går ut i vannet. Følelsen er som i verdensrommet, bare omgitt av snødekte åser. I motsetning til Kandalaksja er servicen dårligere her, og et par drakter holdt ikke tett, så klærne ble litt våte. Dette passer oss ikke; jeg har bestemt meg for å droppe isflyting i Teriberka for fremtidige turer.

Vi reiser tilbake til Murmansk. Gjengen vil ikke reise hjem, og jeg har allerede pønsket ut hvor vi skal gå neste år for å utforske nye, fengslende steder. Vår sjel hører hjemme på tundraen, der vinden tegner sine linjer og horisonten strekker seg ut i det uendelige.

Men først drar vi til den nyåpnede restauranten i Murmansk – «Sampo». Veldig vakkert interiør, med mye skinn, gevirer og treverk – hva mer kan man ønske seg. Maten var fantastisk; jeg bestilte reinsdyrkjøtt i bær-demiglace med furukjernegryn – anbefaler både restauranten og retten.

En uke senere skriver den første deltakeren til meg: «Sett meg på forhåndspåmeldingen til neste skitur». Så den andre, den tredje... Fordi Arktis er som en god bok: man vil lese den igjen og igjen.

Hvis du også kjenner på gnisten og eventyrlysten, bli med oss på tur!

Turprogram