Skitur, Kolvitsa-tundraen

Skitur ved Kvitsjøen

Jeg tenkte først på en skitur da jeg gikk langs en sti i Lovozerskytundraen, i en liten hytte ved elven Tsjivruaj. Mens jeg gikk ruten i juni og nøt utsikten, tok jeg turen innom for å hvile og så en notatbok på bordet med teksten: «17. februar, –25 °C. Så en jerv om dagen, nordlys om natten, streng frost, vanvittig vakkert». Da kjente jeg det med en gang: det er på tide med en vintertur! 

Det var fortsatt lenge til realiseringen, ettersom vinterforhold kompliseres av ekstra farer og utstyr. Men etter 4 måneder begynte jeg å forberede meg på en tur med fjellski med feller og pulk med stivt drag. Grundige forberedelser, valg av ski, bindinger, støvler, sovepose, pulk og rute. Jeg lot meg inspirere av videoene til Erik Normark og gjengen fra Sport-Marafon.

Jeg liker å gå langt unna sivilisasjonen, der det ikke er folk. I fjor så jeg en artikkel på Risk.ru av BaZiLiO, der data fra samletjenesten hiker.ru viste at bare 2–5 % av det totale antallet kommersielle turer går i februar–mars. Vinteren er en utmerket mulighet til å være alene med naturen.

Følelsene en frostnatt er helt annerledes enn om sommeren. Månen lyser opp toppene på de nedsnødde furutrærne, og rundt teltet er det dyrespor. Det er vanskelig å rive blikket fra stjernene på himmelen, men kulden overtaler deg for hvert minutt til å krype ned i soveposen. Og om morgenen, når lysstrålene lyser opp rimen på teltduken, føles det som å våkne i en hule.

Neste år må jeg legge bort frikjøringen og legge ut på ski med telt igjen.

Forberedelse av ruten

Valget av Kolahalvøya var en selvfølge, men den nøyaktige plasseringen var jeg usikker på. De fleste turgåere drar til Khibiny-fjellene og Lovozerskytundraen, men skredfaren i disse områdene var avskrekkende. Jeg har allerede havnet i skred under frikjøring i Khibiny.

Målet var å dekke så mye terreng som mulig og få maksimal erfaring for framtidige ekspedisjoner. Jeg fant et tryggere område nær byen Kandalaksja. Fjellene der er lavere, mer skogkledde og spredte, noe som betyr at man ved tvil trygt kan gå rundt via sletten i stedet for over et fjellpass. 

MChS (redningstjenesten) bekreftet at skredfaren i Kandalaksja-området var svært lav.

Transport

Vi tok toget Moskva – Murmansk til Kandalaksja. Siden pulkene ikke falt inn under standardreglene for bagasje:

«Hver passasjer har rett til å ta med seg gratis på 1 billett, foruten småting, håndbagasje som veier maks 36 kg (for vogner med 2-sengs kupeer (SV) — 50 kg), der summen av de tre dimensjonene ikke overstiger 180 cm».

Pulkene virket store og fryktinngytende, og de gikk akkurat inn på den øverste bagasjehyllen. Vi bestemte oss for ikke å ta noen sjanser på stedet og betalte for bagasjerommet, en pris på ca. 300 RUB per pulk. I praksis er dette en vanlig kupé i en av vognene uten underkøyer. Verdisakene tok vi med oss og pakket inn i plastfilm, akkurat slik vi liker det på flyreiser:).

Fra stasjonen til startpunktet for ruten så jeg etter en drosje. Alle bilene var små, men dette er nordområdene, og her finnes det utrolig mange hjelpsomme folk, så en forbipasserende sjåfør i en firehjulstrekker ga oss skyss.

Vi avsluttet ruten i Luven'ga. Det går rutebusser dit, så vi kom til holdeplassen to timer i forveien og ventet tålmodig. Dessverre er det minibusser, av typen Mercedes uten bagasjeplass, som trafikkerer strekningen, og vi fikk ikke plass. Vi bestilte en drosje fra Luven'ga til Kandalaksja for 500 RUB, en tur på omtrent 20 minutter.

Registrering hos MChS

Praktisk registreringsskjema hvor du fyller inn opplysninger om deg selv, ruten og nødkontakter. Du kan også legge ved en lenke til ruten.

Man må ringe MChS før man legger ut på ruten og etter at turen er avsluttet. MChS vil selv ringe deg hver dag. Mobildekningen min var ustabil, så jeg fikk to meldinger om tapte anrop morgen og kveld. Jeg ringte tilbake så snart jeg hadde mulighet for å melde fra om at alt sto bra til.

MChS i Murmansk: (8152) 39-99-99

Det er lurt å skaffe seg kontakter til folk med snøscooter, slik at man raskt kan komme seg til sivilisasjonen ved uforutsette hendelser. Det er veldig mange snøscooterkjørere der; de kjører både i tett skog og over fjellpass, både i helgene og på hverdager. Det er mye mer sannsynlig at du møter dem enn en annen turgruppe.

Sikkerhet

Under forberedelsene delte jeg sikkerheten inn i fire hovedpunkter.

• Reparasjonssett og reserveutstyr. Reparasjonssettet inneholdt baufilblad, skjøteplater i tilfelle skibrekkasje, treskruer, ekstra trinser til stavene, slangeklemmer/strips, lappesaker til liggeunderlaget, reservedeler til brenneren osv. Jeg legger ut en egen artikkel med en detaljert liste. Av reserveutstyr tok vi med en flerstoffbrenner og en gassbrenner i tilfelle havari og for å teste vintergass, ekstra votter, lue, en ekstra vandrestav osv.
• Frostskader. Klær, sovepose og liggeunderlag ble valgt med god margin for de laveste mulige temperaturene. I tillegg hadde vi med kjemiske varmeposer fra Decathlon, som dessverre ikke fungerte i den harde kulden.
• Skred. Området var ukjent, og det er skredfare i fjellpass og gjel. Eldre metoder som skredbånd er lite effektive. Derfor brukte vi komplett skredutstyr: sender/mottaker + søkestang + spade på turen. Skredsøkerne lånte jeg av venner, resten var mitt eget. Vi øvde på kameratredning før turen og den siste dagen før avreise.
• Ville dyr. Til beskyttelse ved eventuelle møter med ville dyr tok jeg med nødbluss og signalpenn. I regionen finnes det rev, elg, ulv og jerv, og det er en svært sjelden sjanse for å møte bjørn. Disse gjenstandene kan også brukes til å signalisere til redningsmannskaper ved behov.

Nyttige småting

Børste. Om morgenen børstet jeg bort kondens inne i teltet, renset fellene og veskene for snø osv. En utrolig nyttig ting til tross for den lave vekten.  

Kuldekrem. Kremen «Poljarnaja» ble brukt én gang før avmarsj og av og til om kvelden; den beskytter ansiktshuden og leppene mot vind og frost. På grunn av en kronisk forkjølelse fikk jeg gnagsår på nesen, og det gjorde utrolig vondt – selv salven hjalp ikke. Neste gang må jeg smøre med en fet krem før jeg legger meg.

Store lommer på turklærne. Salven er for eksempel umulig å klemme ut før den er varmet opp, og batterier slutter å virke eller lades ut raskere. De store brystlommene var derfor til enorm hjelp; jeg fylte dem til randen.

To brennere. Jeg testet en bensinbrenner og en gassbrenner med Primus vintergass. Begge fungerte utmerket, og spesielt Primus Winter Gas imponerte i −20 °C. To brennere øker sikkerheten ved funksjonssvikt og gjør matlagingen raskere.

Plastbokser. Pulk gjør det mulig å pakke utstyret på en helt annen måte. Jeg brukte rimelige oppbevaringsbokser for å beskytte elektronikk og mat. Boksene er lette og billige, og jeg la skumplast i bunnen for støtdemping.

Skjærefjøl eller sitteunderlag. Vi plasserte dette under bensinbrenneren, noe som gir god stabilitet på snøen og hindrer gassboksen i å kjøles ned like raskt.

Termos og liggeunderlagbiter. Aljona surret en bit av et skumunderlag rundt termosen for å isolere den mot kulden. Nå kan den legges rett i snøen uten frykt for økt varmetap, og den er beskyttet mot støt og riper.

To spader. Gjør prosessen med å etablere leir merkbart raskere.

Hva vi ikke fikk bruk for

Øks. Den første dagen felte jeg et tørt tre og tente bål; det var stemningsfullt og fint, men krevde altfor mye arbeid. Vi hadde ikke tenkt å lage mat over det, et lite bål varmer nesten ikke, og for et stort bål må man grave en grop og skaffe mer ved. Øks vil jeg kun ta med på turer med mange hviledager, korte dagsetapper eller ved mange elver og innsjøer for å hogge is, eventuelt i grupper fra 4 personer. 

Termos med suppe til lunsj. Nyttig, men nødvendigheten kan diskuteres. Vi brukte frysetørkede supper fra «Gala-Gala». Om morgenen kokte vi 0,6 l ekstra vann under frokosten til mattermosen. Suppene viste seg å være svært tynne og lite mettende. Te og brødskiver med pølse/spekk og ost holdt i massevis som lunsj. Neste gang vil jeg prøve å gå uten suppe, da det sparer både vekten av termosen og arbeidet med koking.

Vær, temperatur

Under turen vår i 2020 fra 27.02 til 04.03 lå dagtemperaturen på −7…−15 °C, og nattetemperaturen på −23…−35 °C. Svak vind på 1–4 m/s. Denne vinteren var den varmeste på 50 år, så både før og etter turen var det plussgrader om dagen, noe som påvirket snøen og isen kraftig. Det falt enorme mengder snø, og alle de lokale sa at det var lenge siden sist; likevel pakket snøen seg og dannet skare på grunn av mildværet. På ski sank vi vanligvis 10–20 cm ned, uten ski helt til livet. Gjennomsnittlig snødybde var 1,5–2 m. Det lysnet rundt kl. 08.00, men solen steg veldig sakte, og strålene varmet først rundt kl. 11.00. Solnedgangen var rundt kl. 19.00, etterfulgt av 40 minutter med fantastisk skumring før det ble helt mørkt. I solnedgangen stuper temperaturen raskt, så man bør kle godt på seg i forkant. Under turen snødde det bare én dag, resten av tiden var det klart og solrikt. 

Den beste tiden for en skitur på Kolahalvøya er fra midten av februar til slutten av mars. I januar og tidlig i februar er det som regel streng kulde og svært korte dager, mens det i april blir plussgrader om dagen, noe som gjør fremkommeligheten vanskeligere og øker snøskredfaren.

Vi hadde et ønske om å gå ut til øyene i Kvitsjøbukta, men isen var ustabil på grunn av temperatursvingningene. Visuelt så alt fint ut, uten sprekker eller mørk snø, men ved øya øker strømmen og tærer på isen nedenfra. Jeg ringte redningstjenesten for å forhøre meg om isforholdene, men de manglet informasjon. Da jeg slo 101, ble nummeret mitt raskt videreformidlet til redningslederen i Kandalaksja, som ga et detaljert bilde av situasjonen. Vi besluttet å slå leir på land. Ved havet er det et eget mikroklima, og dette ble den kaldeste natten, selv om værmeldingen tilsa det samme som natten før.

Mobildekning

På Kolahalvøya har MegaFon den beste dekningen. Selv er jeg Beeline-bruker, så jeg har alltid med et ekstra SIM-kort fra MegaFon. Nedenfor ser du dekningskartet for de tre store operatørene.

Klær

På dagtid under marsj gikk jeg alltid i fukttransporterende undertøy, 1 par sokker, softshellbukse, fleecegenser og windstopper. Windstopper-lue, og avhengig av temperatur og vind la jeg til en windstopper-balaklava og buff. På hendene brukte jeg tynne innerhansker med windstopper-hansker over, og ved behov trakk jeg tykke votter utenpå der igjen. 

Under pauser og matstopp tok jeg på dunjakken med en gang. Ved stopp begynner kroppen å kjøles ned etter 10 minutter, blodet trekker seg fra ekstremitetene mot overkroppen, og etter 5 minutter begynner hendene å fryse. Derfor er det avgjørende å ta på dunjakken ved hver eneste pause.

Når man må gjøre praktiske oppgaver, må man ta av de ytterste hanskene og jobbe i de tynne; det tar bare 1 minutt før hendene stivner og man mister følelsen i fingrene. Det er svært smertefullt når varmen vender tilbake.

Om kvelden og morgenen i leiren brukte jeg 2 fleecegensere, windstopper, dunjakke og en Alaska-parkas. En ekstra lue på hodet. Til hendene hadde jeg varme reserveskallvotter, men brukte dem sjelden da de gjør det vanskelig med finmotorikk.

Om kvelden etter endt etappe beholdt jeg Alfa-skistøvlene på, og om morgenen tok jeg på varme støvler med løse filtfôringer hentet fra soveposen. Jeg innså at dette systemet ikke fungerte optimalt for meg, så til neste tur satser jeg på Bask-fotposer. Varme vinterstøvler egner seg best rundt 0 grader med mye overvann på ruten. Fotposer er mer kompakte og geniale fordi man slipper å bytte sko for å få ekstra isolasjon – føttene holdt seg tørre gjennom hele turen, og jeg ble ikke sliten i beina av støvlene.

Den kaldeste kvelden begynte jeg å drømme om en dunbukse og den varmeste ekspedisjonsdunjakken som finnes.

Ski, bindinger og støvler.

Da jeg skulle velge ski, visste jeg at jeg kom til å gå mye, enten alene eller i små grupper. Hovedsakelig på Kolahalvøya, men også med planer om det subpolare Ural, Tsjukotka, Kamtsjatka og Svalbard. Derfor krevdes det pålitelige fjellski, og enkle jaktski som Majak ble umiddelbart utelukket. 

Her er en kort oppsummering av det jeg lærte om valg av ski, bindinger og støvler:

Geometrien på fjellski kan grovt deles inn i tre typer; som eksempel bruker vi den populære Fischer-serien. Valg av geometri, bredde og lengde avhenger i stor grad av vekt og høyde, turstil, om du bærer lett eller tung sekk, eller om du trekker pulk med stivt drag, samt terreng og ski-erfaring.

Brede: SBOUND 98, 112.

Tydeligere innsving, smørefrie mønster og hurtigfeste for kortfeller. Ypperlige for skogsområder, Sibir og steder med dyp puddersnø. Fungerer dårligere ved traversering og på hard skare. Kan velges i kroppslengde.

Allround: Traverse 78 og Excursion 88.

Moderat innsving, smørefrie mønster og hurtigfeste for kortfeller. Som alt allround-utstyr fungerer de under de fleste forhold, uten å være spesialister på noen. Bredden er tilstrekkelig for å tråkke spor, og innsvinget gir god svingevne, noe som er spesielt viktig i utforkjøringer og teknisk terreng. Kan velges i kroppslengde eller +10 cm.

Klassiske: E 99/109 Xtralite Easy Skin.

De smaleste modellene. Rett form eller lite innsving, som regel uten smørefrie mønster, men med hurtigfeste for kortfeller. Svært velegnet for flatt terreng, tundra og arktiske vidder, og gir høyere marsjfart. Kan velges +10 til +20 cm over kroppslengde.

Jeg valgte en variant tilsvarende Travers 78 fra norske Åsnes, modellen Nansen 76 med NNN BC Rottefella BCX Magnum-bindinger og Alfa BC Outback APS GTX-skisko.

Erfaringer etter bruk.

Skiene fungerte helt utmerket og sporet stabilt uten å vingle på flate partier. Det var ikke dyp løssnø, men mitt inntrykk er at de vil prestere godt der også. Toppbelegget er svært ripebestandig. Kortfellene er enkle i bruk; jeg gikk i praksis med dem på gjennom hele turen.

Bindingene: NNN BC Rottefella BCX Magnum gir maksimal kontroll over skien og er enkle å tråkke inn og ut av, noe som er spesielt praktisk med sekk. Av uvisse grunner falt gummiflekserne av. Tilsynelatende var de ikke festet skikkelig... noe som gjorde gåfølelsen dårligere. Til neste år kommer reservedeler til butikken, så jeg tok det ikke så tungt. Ellers er jeg strålende fornøyd, 5 av 5.

Alfa BC Outback APS GTX er varme og tekniske fjellskistøvler med integrerte gamasjer og membran. Innvendig har de godt med plass foran i tåboksen og i hælen, samtidig som foten holdes stødig over vristen. Dette er gjort bevisst for å unngå avklemming av blodsirkulasjonen slik at man ikke fryser, og den romslige hælkoppen motvirker gnagsår. Dette bekymret meg i utgangspunktet, da man vanligvis foretrekker et tett hælgrep. For sikkerhets skyld satte jeg på gnagsårplaster, men etter en ukes tur ga de uinngåtte støvlene ikke engang antydning til gnagsår.

Gamasjene strammes enkelt, holder snøen ute og bevarer varmen godt. På etapper i temperaturer mellom −7 og −15 °C var det varmt og behagelig. Om kvelden i leiren med minimal bevegelse i −25 gikk det fint uten at føttene ble kalde. Jeg brukte kun én middels tykk skisokk.

Feller: Kortfeller under bindingen gjør det enkelt å gå oppover og i kupert terreng, samt trekke pulk. I utforbakkene demper de farten slik at man unngår stygge fall ))

Heldekkende langfeller vil være ideelt ved brattere stigninger eller krevende terreng med tung pulk på 40+ kg.

Telt

Jeg testet Hilleberg Nallo 2 GT, og det er rett og slett fantastisk. Alle detaljer er gjennomtenkte og imponerer. Det enorme forteltet gir god plass til oppbevaring av utstyr og mat. Ved behov kan man fint lage mat der, grave en kuldegrop for bena, og sitte inne i teltet og spise. Det er enkelt å slå opp; vi forankret med snøankre og ski. Det innvendige volumet er kompakt, noe som gjør det raskt å varme opp med egen kroppsvarme. Tunneltelt-konstruksjonen fungerte helt utmerket. 

Sovepose og liggeunderlag

Om vinteren kan temperaturen uforutsigbart falle til kritiske nivåer. For å ivareta sikkerheten er det viktig å bruke utstyr som eliminerer all risiko.  

Jeg brukte skumunderlaget Therm-a-Rest RidgeRest SOLite med R-verdi 2,1 og det oppblåsbare underlaget Therm-a-Rest NeoAir XTherm med R-verdi 6,9. Soveposen var Mountain Equipment Glacier Expedition –35. Utenpå la vi The North Face Aleutian –7 som sikring mot kondens, men rent isolasjonsmessig var det ikke behov for den, så neste gang lar jeg den ligge hjemme.

Se flere turbilder og les mer om utstyr på min Instagram-konto!

Pulk

Pulken fungerte over all forventning. Flate, åpne strekninger forseres lekende lett, ryggen er fri for vekt og forblir tørr, og knærne avlastes. I slake motbakker gir fellene godt grep, og i brattere terreng der skiene begynte å glippe, gikk vi i sikksakk eller fiskebein. Tett skogsterreng med kratt, stein og hyppige kuperinger på noen meter bød derimot på betydelige utfordringer. Farten sank merkbart da pulken stanget mot stammer eller skled ut i skråninger. Vi ble nødt til å legge om ruten. Traséen burde vært lagt over åpne partier, myrdrag og glissen skog.  

Vinterfriluftsliv er noe alle burde oppleve. Det gir helt unike opplevelser og avdekker en helt annen skjønnhet, selv i kjente omgivelser. Men kulden tilgir ingen feil, så grundige forberedelser er enda viktigere for sikkerheten enn om sommeren.