Solo-ferd fra Tumannyy до Dalnie Zelentsy

1 DAG

I kjøring fra Murmansk til tettstedet Tumanny gjorde vi en stopp for å gå på toalett. Bussen var halvfull, og ryggsekkene min lå på naboens sete. I bussen begynte en mann å snakke med meg og foreslå å gå sammen, han ønsket å lære av mine solo-tur-erfaringer. Jeg sa takk, men nei, vennlig.

Vi ankom kl. 21.30 til Tumanny, og det var mørkere utendørs enn jeg var vanvittig og regnet med. Likevel i begynnelsen av august og midt i polardagen er det en merkevis forskjell. Fra tidligere turer i perioden 10. juli til 10. august var det betydelig hellere og man kunne bevege seg fritt på natt, men ikke denne gangen. Veien var skygrå, himmelen var dekket av skyer, og det var vanskelig å bevege seg utenfor veien uten lys, fordi man ikke så sølene og mikrorelieffet. Derfor beveger jeg meg så mye som mulig langs veien og vender inn i tundra for å sove. Jeg setter opp teltet og ser et hull i tjerna, så jeg lukker det. Det oppsto en uventet situasjon der jeg måtte hente teltet halvtimen før avreise til flyplassen, og jeg liker ikke slikt... Det er ideelt når alt er pakket og klar et par uker før.

2 DAG

Morgenen er like skygrå. Jeg ser veien, og i 3 timer kjørte ca. 5 biler, alle på vei til kraftstasjonen. Etter kraftstasjonen er det mye færre biler på veien til Fjernozeleny.

På buelaget er det en utsiktsplass, og tundra viser sin skjønnhet. I fjæra er det militære lokatorer synlige. Fra dette punktet følte jeg at turen hadde startet og at det var mange naturvariasjoner foran. Fra her holder jeg meg unna veien og begynner å bevege meg langs elven Voronya. Det er fortsatt uvanlig tett vegetasjon, og jeg må slite meg gjennom busker, høye fjellkjølskår og mye morokk. Jeg kommer til den planlagte sovestedet, og elven strrekker seg langt fremover. Fra her gikk jeg ned til en bekk for å hente vann.

Meld deg på en av turene langs kysten av Nordisk Hav på Kola:

3 DAG

I morgen krysset jeg elven Ilinskaya, der møttes jeg for siste gang med tett vegetasjon før havet, og noen områder er oversvømt. Deretter går det oppover fjellet langs elven Voronya. Første fjell er Zarechnaya. Fra her har jeg en fantastisk utsikt over elven, som vil følge meg helt til havet.

Etter fjellet Morskaya begynner avgangen, først til en bekk, så kraftig nedover til en sumpete dal dekket av dvale trær. Jeg hadde heldig veir med sol i denne dagen. I tidsrommet uten skyer bør det være ganske skummelt)) Stedet er veldig interessant og skjønt.

I elvemunningen er det en dyp logg, og det er noen hus, som fra fjernt synes bebodde, men jeg gikk ikke nærmere, og gikk over en smal bekk på steiner, samlet vann og gikk opp til et skjønt opphold ved Grigorjevsjo.

4 DAG

Det regnet hele natta, jeg sov tett, spiste frokost uten å gå ut av teltet og pakket ryggsekk i forventning til at det skulle slå opp. Jeg ventet ca. en time og kvart, leste. Så snart det blir lettere å slå på tjerna, fjerner jeg matryggen, pakker teltet og går i gang. Det er konstante oppganger og nedganger, s-bøyder i søken etter tørrere og passerbare tundrasekser. Den første vanskelige seksjonen var nedgangen til det store sjøet. Jeg sto ved klippeveggen og så i monokelen. Nedgangen er steil, og nedenfor ser hele dalen ut til å være oversvømt og vanskelig passerbar. Jeg sjekket navigeringsenheten. Etter 10 minutter refleksjon under regn bestemte jeg meg for å gå ned i det nærmeste «dalen». Jeg ble fullstendig bløtt, grov og grov gjennom høy gras og gjennom busker, men kom til sjøen. Jeg utnytte vann fra skoene og gikk videre.

Fra her er det en overveiende skjønnhet. En helt flat seksjon blant fjellene, likt Chukotka-landskapene. Fjellene i fjæra er dekket av driste. Jeg beveger meg utrolig lett, stopper konstant for å ta bilder. Mange gjerne.

Jeg nærmer meg broen. Enda på kartet fant jeg ut den bredeste og dypeste delen av elven med sandbunn. Jeg byttet på kroks og begynte å bro, vannet er opp til knæet i den dypeste delen, bredde ca. 10 meter. Når jeg kom ut på sandkysten, sank jeg i fuktig sand opp til knæet. Det tok ca. 5 minutter å komme ut… Vær forsiktig, sandet blir bortvasket steder, og det kan oppdages ved mørkere sand. Jeg tok en pause, varmet beina opp, og gikk videre med treking.

Jeg gikk innover landet mot sandduner. Det er veldig mye bær og bjørnedung her. Jeg fant en svak merket sti, der er det mange bjørnespår, og jeg beveger meg med mer frekvent krike. Til slutt fant jeg et underbart sted, som jeg trodde var umulig på satellittbildene. Jeg går ut på sanden og klatrer opp på fjellet for å velge et sovested. Det er veldig skjønt her!

Her skjedde det en uhyggelig hendelse. De siste 30 minuttene følte jeg at lippene min var nummert, og jeg kjørte dem for å få tilbake følelsen. Når jeg fjerner ryggsekk og klatrer opp på fjellet for å ta bilder, ser jeg på meg selv i kameraet og oppdager at lippene min er svulmet og tungen begynner å miste følelsen… Det flashede i hodet mitt at jeg hadde forgiftet meg med bær, tilstanden ble verre, og jeg stakk raskt ned til ryggsekket. Jeg satte teltet automatisk, bevissthet var diffuse. Jeg klarte oppgaven, kastet tingene inn, blåste opp matryggen, drakk og forsøkte å rengjøre magen. Jeg sendte en melding om min tilstand på sporet, drakk tørk og motallergene. Det var nødvendig å overvåke tilstanden i to timer, sjekke at det ikke var noen forverring. Kropen skrek at den døde.

Etter to timer var tilstanden like, men litt lettere. Jeg gikk i seng og sov til tidlig morgen. Med en relativt frisk hode tok jeg beslutningen å bevege meg mot kulturland — Fjernozeleny.

5 DAG

Det regner hele veien med skråregn og vindstøt, Meindl Kansas er blitt fullstendig bløtt, og jeg føler ikke fingrene. Etter 5 timers gang beslutter jeg å sette opp telt, støter på klippevegg, det er et idealt sted, og om 15 minutter nyter jeg meg i sovsakk og tenker at jeg umiddelbart trenger å kjøpe membranbukser og membransokker

Etter regnet gikk jeg ut for en promenad og så bevegelse på 500 m. Mish gikk roligt langs havet og spiste bær. Jeg så etter ham lenge, ca. en time gikk han over et kilometer, stoppet konstant og gikk skjult bak steinene. Tror ikke han så meg.

Jeg slapper, får mer kreft. Jeg sover tett under regn.

6 DAG

Jeg føler meg kraftfull, og er sikker på at jeg kan bevege meg videre. Solen skinner av og til og gir skjøne utsikter over Yarnyshskaya губу. På den andre side av elven er det militære lokatorer synlige. Høydedifferanser blir oftere, kysten er skjæring, utsiktsrom over sjølinjen. Jeg finner en vannfall og et hvilested for møller nedenfor, middagspaus med snikers og nøtter. Jeg drikker filtrert vann. Det begynte å regne, og utgangen til veien er mindre hyggelig, det er høyt gras i dalen, blir bløtt opp til midjen, men kommer ut på sti. Jeg lagrer trekkingstavene i ryggsekk og etter en kilometer oppdager jeg at det er merkevis tyngre å gå uten dem, selv på jevn, flat vei. Jeg plukker dem opp og går gledet videre.

På vei møtte jeg to biler, folk sier hei til meg og gav meg laksesnipp. På horisonten blinker Fjernozeleny. Privat hus og ett treetasjegsmiljø. I gårderne reparerer folk kvadrocycler og driver med ting. Jeg passer forbi en turistbase, der er det veldig hyggelig, samler rent vann og går til søvestedet. Ved veien er det en autokemping, der er det ca. 8 biler som har laget leir.

Stedet er åpent her, jeg setter opp avdragslinjene, klatrer inn i teltet og observerer.

7 DAG

Sol i morgen. Havlyden hadde et magisk innflytelse på drømmene mine. Den varmeste dagen, omkring +15 og sol, jeg klær av meg til fottøyer i dalene, men når jeg klatrer opp på fjellet igjen, trekker jeg på softshell, for det er for kaldt vind. Jeg samler vann i bekker, drikker, spiser morokk. Jeg har gått lite, og finner et skjønt sted for leir. Jeg flyr med drone.

8 DAG

Jeg går ned til veien. Jeg passer forbi barakene i губу Porchnicha og møter en turistgruppe på 10 personer. Vi snakket. Jeg lærte at guttene gikk ut «min» rute i motsatt retning og gikk langs elven Olenka. De sier at der er chechenere som bevakter elven og går til alle de ser.

Jeg klatrer opp på fjellet, det er veldig skjøne steder, store skip går i fjæra. Jeg går over elven Zarubikha på steiner uten å blåse noe av vannet.

Neste губа Пустая, ser ut som maldiviske strøk eller enda bedre. Når jeg går nærmere, er det grønt omkring, og det er tydelig at fiskere har vært der. Jeg tar fotos av fuglene mot bakgrunnen av Bolshoy Oleny island. Lykke, jeg går over bekken Sobachiy på steiner, bredde 3 meter, ligger i dyp dal og snører seg som en slange gjennom dalen. Jeg likte stedet veldig mye. Jeg forstår at jeg ikke går lenger, og stopper meg på mja Vestny. Fra her er det en skjønn utsikt når veiret er godt. Skipet er synlig på sandbanken.

9 DAG

Beveger meg tilbake og etter elven Zarubikha går jeg inn i landet. Det blir mer skyet, spiser meg mellom steinsoppene og sjøene, er vanskelig å holde retning, alt ser likt ut. Fantastiske daler åpner seg, følger et ørn som skriker uten å spare. Naturen er gjemmelig, synsvidd er noen ganger bare 15–20 meter. Når jeg kommer til sørlige Evtyukovskoye er det uforståelig vakkert, ser et sted opp for leir, støter på næringsugentlige nett og bestemmer meg for å finne et stille sted. Den neste dagen tar jeg en døgnhvile.

10. DAG

Dagen lykkes til å bli solskinnende. Døgnhvile, går på soppene med lett last, ser utover, tar bilder.

11. DAG

Jeg er i mine tanker og på en viss tid føler jeg et blikk. Ser rundt meg, ser en rev på 10 meter. Stoppet, så på hverandre i lenge, gikk så videre på samme avstand. Snakker med den, foreslår å ta et bilde, den samarbeider, tar et bilde. Går ca. 20 minutter før røde fargen forsvinner bak soppene.

Går ned til veien og går i håp om å treffe en bil. En bil kjører møte, sier at de snart skal retur. Går videre i ca. 3 timer, møter samme bil som tar meg med på vei tilbake.

Kjører lang tid, veien er dårlig, men kjører fort fordi han har ting å gjøre, tok 4 timer.

Videoforelesning om tur fra klubben for reisende «Sport-Maraton».

Tur på Kola i nord: