De første menneskene på Kolahalvøya og istiden
I lang tid var Nord-Europa, inkludert Kolahalvøya, dekket av en gigantisk isbre. Isbreens tykkelse nådde opptil to kilometer. Derfor ble menneskelig liv i det nordlige Kola først mulig for 10 000 år siden, da isen forsvant og et forholdsvis mildt klima etablerte seg.
I tillegg til generelle faktorer ble bresmeltingen fremskyndet av den varme Golfstrømmen, som brøt igjennom fra vest fra Atlanterhavet til Murmankysten. Murmankysten er nordkysten av Kolahalvøya med en lengde på 400 km fra den norske grensen til Svjatoj Nos. For oversiktens skyld har jeg markert den med en rød linje.
Da isbreen trakk seg tilbake, slipte den ned terrenget med sin enorme masse, inkludert Murmankysten, og skapte en fjelltundra av knauser og fjellrygger med en gjennomsnittshøyde på 50–300 meter. Ismassene førte med seg flyttblokker, til tider av enorm størrelse, som ble liggende igjen på tundraen. Noen ganger ble slike kampesteiner liggende oppå flere mindre steiner, noe som gir et inntrykk av å være menneskeskapt. Dette har gitt opphav til mange myter, men vi kjenner nå den virkelige årsaken. Den langvarige nedisingsprosessen, der isen trakk seg tilbake med gjennomsnittlig 160 meter i året, ga oss det helt unike landskapet langs den arktiske Kolakysten. Dette finnes ikke tilsvarende over titusenvis av kilometer østover langs polarkysten til Kapp Dezjnjov, ei heller vestover, inkludert Island, Canada eller Alaska.
Bare enkelte kyststrekninger i Norge har lignende terreng, men dessverre for oss går bilveiene helt nede ved kysten, slik at magien i slike ruter forsvinner der.
Ta gjerne en titt på hvordan nedisingen foregikk på det interaktive kartet via lenken:
En gang i tiden kunne man dra på tundratur gjennom Østerrike, mens Polen var fullstendig dekket av isbreer og utilgjengelig.
Men la oss vende tilbake til Murmankysten. Denne unike kystformasjonen tiltrekker seg ikke bare oppmerksomhet med sin vakre natur, som ofte minner om kulissene til «Jurassic Park» i arktisk drakt, men også med en utrolig frihet når man planlegger ruter. Mange års erfaring gjør det mulig å legge opp fantastiske turer i et terreng uten stier og infrastruktur, hvor vi oppsøker utrolig vakre bukter og bestiger klipper med panoramautsikt over Nordishavets bølger. Dette er en ekte gåte som krever grundig forberedelse og kontinuerlig konsentrasjon for å velge den beste veien, utenom bratte bergskjæringer, stupbratte klipper, utallige myrområder og rundt store innsjøer og elver.
Jeg innser ofte at naturen her har gjort et dypere inntrykk på meg enn andre, tilsynelatende mer postkortaktige steder som Himalaya og Kaukasus. Det postglasiale landskapet, Nordishavet, naturfenomener som nordlys eller midnattssol, samt villmarken og de urørte stedene – alt dette fascinerer. Derfor har jeg med stor lidenskap utforsket regionen i 7 år og oppdaget stadig nye, utrolige ruter og fakta om området.
Bresmeltingen ble påvirket av den varme Golfstrømmen. På en forunderlig måte mister det varme vannet sin kraft nettopp i Barentshavet, og det er derfor det eneste av Russlands nordlige hav som holder seg stabilt isfritt. Noe som for meg nok en gang understreker hvor unik Murmankysten på Kolahalvøya er.
Om vinteren er det tross alt helt utrolig å gå på ski bare ti meter fra brenningene, og deretter slå opp teltet med utsikt over kysten, gå ned over steinene og kjenne naturens mektige krefter mot et hvitkledd arktisk landskap – det overgår enhver drøm.
Takket være Golfstrømmen er klimaet på Kolahalvøya relativt mildt sammenlignet med andre regioner i det høye nord. Selv den vindutsatte tundrakysten ved Murman bugner av bær og sopp, så fotturer i august og september blir til et skikkelig vitaminkick. Her vokser det multer, krekling, blåbær og tyttebær. Takket være bær og unge plantespirer klarte de første menneskene å overleve her, så la oss gå 8 000 år tilbake i tid.
I takt med at isbreen trakk seg nordover, fulgte også dyrene etter: reinsdyr, fjellrev, ender og gjess, tilpasset et fuktig og kaldt periglasialt klima, og i deres spor fulgte jegerne for å utforske nye områder.
Slik nådde menneskene omsider Murmankysten, takket være klimaendringene.
Vi har allerede slått fast at fjorder og elvemunninger her ikke frøs til, og helårsfiske samt jakt på sel og sjøfugl ga bedre sjanser til å overleve. Menneskene levde i klansamfunn ledet av stammoderen. Nesten som Eywa i Avatar)). Grupper på 20–30 personer drev felles husholdning, ettersom fellesskapet gjorde jakten mer vellykket. For eksempel ble reinsdyr drevet mot stup eller myrområder hvor de lett kunne felles. Sammen sperret folkene av små elver med palisader og satte opp feller i trange passasjer, laget av kvister og tynne trerøtter.
Mennesket måtte kjempe en hard kamp for tilværelsen og overvinne enorme utfordringer. Ved iherdig å forbedre redskapene, jakt- og fisketeknikkene, lærte menneskene å bygge opp forråd: tørke kjøtt og fisk, lagre fett og bygge boliger.
I den harde kampen mot den barske naturen i nord gikk mennesket seirende ut på Murmans ytterste kyst.
De tidligste boplassene etter urmennesker på Kolahalvøya er for øvrig funnet på Murmankysten, på Rybatsjijhalvøya, hvor jeg har gått solo på ski om vinteren. Arkeologer har funnet grovt tilhuggede steinkniver, håndøkser, skrapere, spydspisser og pilspisser her.Dette er bare ett av mange eksempler som fenger min interesse for det nordlige Kola. Snart kommer det nye historier.
For å oppleve alt med egne øyne, bli med på våre turer på Kolahalvøya:
Kommentarer (0)