Kolvitsa-tundraene

En skitur med utsikt over Hvitsjøen er en perfekt plan.

Den sørlige delen av Kolahalvøya er ypperlig for lette, men svært naturskjønne skiturer. Her er det variert terreng, lav skredfare, en god balanse mellom skog, innsjøer og myrer, samt den frosne Hvitsjøen. Dette gir mulighet for varierte skiruter. Fordelene er mange, og det var derfor jeg nok en gang dro akkurat hit.

Planen var å filme to videoer for Sport-Marafon om hvordan man setter opp telt om vinteren og hvordan man holder varmen på vintertur. Deretter skulle vi gå en skitur.

Jeg kan fortelle deg at filming om vinteren på Kola ikke er noen enkel sak. Kulden gjør at tunge og kinn stivner, diksjonen forsvinner, og kameraoperatøren har vanskelig for å bevege seg. Det er derfor det finnes så få instruksjonsvideoer fra vinteren, og de som finnes er ofte filmet tidlig på våren :)) For å lage to 10-minutters videoer krevdes det mye forarbeid og tre dager med selve filmingen i en svært stram tidsplan. En av dagene filmet vi i 20 timer :)))

Det er enkelt å komme seg hit. Fra Moskva til Kandalaksja tar vi toget med det romantiske navnet «Arktika». Deretter taxi til de nærmeste åsene.

Etter filmingen vinket vi farvel til kameraoperatøren, hvilte en dag og la straks ut på tur sammen med Anya. I de nærmeste landsbyene er det få fastboende; i utkanten av en landsby så vi en ensom kaptein som spankulerte naken rundt i huset sitt, noe vi tilfeldigvis fikk et glimt av gjennom vinduet. Det kaller jeg et godt liv på sine eldre dager: Et hus ved bredden av Hvitsjøen, omgitt av åser, dype skoger og vinterens hvite favntak.

De første 3 kilometerne fulgte vi et snøscooterspor. Jeg gledet meg allerede til eventyret og så frem til å begynne stigningen opp på åsen. Motbakken er ganske bratt, enkelte steder opptil 25 grader. Vi svinger oss oppover i sikksakk og velger den beste ruten; med langfeller er dette uproblematisk. Jeg bruker blandingsfeller fra Colltex (65 % mohair, 35 % syntetisk) med en bredde på 60 mm, tilpasset midjen på skiene mine – stålkantene trenger minst 2 mm klaring for å gripe godt.

En uke før turen sank temperaturen til 0 °C, og det dannet seg en fast skare som sparte oss for å tråkke spor. Det er mye snø, rundt 2–3 meter. Over 300 meter over havet starter den arktiske tundraen, helt uten skog. Snøen her er vindpakket og hard, så stålkantene glipper innimellom.

En trollbindende utsikt til lyden av vindens uling.

Siden det blåste kraftig, valgte jeg en leirplass 50 meter under toppen, på en forholdsvis flat hylle. Vi fester bardunen til sekken og trer stengene uten å reise teltet – det er derfor jeg elsker tunneltelt. Her er snøen blåst bort, dybden er bare rundt 20 cm. Ja, her får du ikke stukket ned en ski! Eksperimentet med å spare vekt på teltplugger ble erklært mislykket. Skiene og stavene som jeg planla å bruke til å forankre teltet, fungerer ikke her. Man kan selvsagt grave dem ned horisontalt, men det tar tid og er upraktisk akkurat her.

I skråningen er snøen kraftig avblåst med en dybde på rundt 20 cm, noe som gjør det vanskelig å feste pluggene. Dette i motsetning til skogen, der det er 2–3 meter. Jeg innså at det var en feil å spare vekt ved å droppe plugger, ettersom skiene jeg planla å forankre teltet med, ikke kan brukes her. Man kan selvsagt grave dem ned på tvers, men det tar tid og er tungvint.

Man kan ikke overvurdere fordelen med et stort fortelt. Utenfor raser snøstormen, mens det er vindstille og lunt på innsiden. Jeg fyrer opp Primus OmniFuel med renset bensin og smelter snø til middag.

I mellomtiden løper Anya rundt i mørket ved kanten av stupet og sparker med bena for å få varmen tilbake, som en villfaren astronaut på en fremmed planet.

Gjennom hele turen spiste vi frysetørket mat fra Adventure Food. Kokende vann helles rett i posen, kjempepraktisk og ingen oppvask :) Porsjonene er rause, jeg ble mett hver gang, og smaken var som på restaurant. Anbefales på det sterkeste, selv om prisen er litt stiv – men for å variere menyen er det perfekt.

Om natten var det vindkast opp i 15 m/s og en temperatur på –27 °C. Hilleberg Kaitum 2 GT er suverent under slike forhold og gir svært god komfort. To innganger og to ventiler i endene gir en verdifull mulighet til å justere luftingen fleksibelt og redusere kondens kraftig, i motsetning til for eksempel Nallo 2 GT. Bredden i skulderhøyde er 140 cm i innerteltet, noe som gjør det mulig å bre ut alt utstyret uten å berøre de snødekte teltveggene.

Det er nesten uforskammet vakkert her. Solen varmer med strålene sine og gir en følelse av at snøen er fløteis som straks vil smelte.

Enkelte steder henger det skavler, så vi holder oss høyt i terrenget.

Da jeg kjørte frikjøring på snowboard i Sheregesj, hatet jeg flater med vindpakket snø. Du flyter gjennom skogen i puddersnø, virvler opp snøskyer, og på den aller første lysningen kjemper du for ikke å slå deg helseløs på den harde skaren. Etter at jeg gikk over til fjellski, elsker jeg derimot å gå på vindpakket snø. Det er noe magisk ved å gli over sammenpressede krystaller uten å synke nedi. Et merkelig paradoks.

Jeg fikk generelt en dypere kjærlighet til snø etter at jeg tok et skredkurs hos snowsense før turen. En hel uke med dypdykk i teori og praksis.

Nedkjøringen i den vindpakkede skråningen er en ren fryd; man bremser med ploging og passer seg for ikke å falle i skavlene og sastrugiene. Musklene jobber på høygir, så om morgenen tar jeg alltid en skikkelig oppvarming, helt etter boka.

Når solen går ned, blir det fort bitende kaldt; vi tar på oss varmere klær og fortsetter å skjære lange svinger gjennom barskogen.

Jeg klarte aldri å bli helt frelst på softshell fra Fjällräven, så jeg brukte Vidda Pro-buksene. De har et flott snitt og god passform, og massevis av lommer gjør det enkelt å fordele nødvendig utstyr om vinteren. I de egne knelommene legger jeg inn knebeskyttere i skumplast for å slippe å fryse på knærne når jeg er i snøen. Men mangelen på stretch og høy vannabsorpsjon, til tross for voksing, trekker komforten merkbart ned.

Jeg har signert en avtale med Garmin og har begynt å teste de nye modellene Garmin 66st og 65s. De er selvsagt mye smidigere og raskere enn min gamle eTrex 20x.

Vi fant en lun leirplass ved et felt tre for natten. Når vi slår leir, beholder vi skiene på – ellers synker man i til hoftene og klarer knapt å bevege seg. Det krever litt trening, for man må unngå å skjære opp teltduken med stålkantene mens man bruker snøspaden.

Man kan nesten lese av temperaturen på hvor fort barten og skjegget fryser til is. Akkurat nå er det ikke så ille, rundt –25 °C. 

Egentlig er frossent skjegg det mest krevende med vinterturer :)

Der kommer noen ned fra bakken – 

det er nok kjæresten min på vei. 

Han har sin feltjakke på seg, 

og gjør meg helt fra sans og samling.

100 meter unna fikk jeg øye på en hare. Den stivnet i håp om at jeg ikke skulle legge merke til den, men mens jeg dro frem telefonen, bykset den av gårde i rasende fart. Jaja, vi suser ned fra åsen for fulle mugger. Skogen er glissen, uten kratt.

Vi slår leir ved bredden av Hvitsjøen. Her er det omtrent en meter snø, men bare 10 meter lenger borte er det knapt 20 cm, så det gir ingen mening å sette teltet lenger ut. Etter kveldsmaten tømte jeg matrestene i snøen og gravde dem en meter ned. 

Før vi la oss, satte vi på filmen «The Hateful Eight» :). Husker du den lange åpningsscenen? Landskapet minner om det og har akkurat den samme stemningen. Plutselig hører jeg en lyd, titter ut av teltet for å sjekke og tenner Fenix-lykten på 1400 lumen – og der graver en rev akkurat der matrestene ble gravd ned! Den lusket rundt i en halvtime før jeg jaget den vekk, så den ikke skulle snuse rundt forteltet i løpet av natten. 

Vær forsiktig ved ferdsel på isen. Følg med på hvordan temperaturen har vært i forkant av turen, sjekk om det finnes elveutløp eller sterke strømmer i sund og innsnevringer osv. Det kan være farlig.