Den lykiske vei. DEL 4

DYR

Dette er et eget avsnitt som kan virke skremmende på hvem som helst, men å være advart er å være forberedt. Jeg er ingen ekspert; informasjonen er samlet inn fra dyrefora og åpne kilder om dyreliv, og deretter bearbeidet av meg i denne artikkelen. Dette er ikke medisinske retningslinjer for hvordan du skal opptre ved bitt eller angrep – hvordan du håndterer slike situasjoner er ene og alene ditt eget ansvar.

Slanger. Den eneste slangen som utgjør en direkte livsfare for mennesker her, er levantormen (gyrza). Om våren og høsten jakter den gjerne i områder der trekkfugler overnatter, og ligger i bakhold i busker og vinmarker. De fleste registrerte bitt har skjedd nettopp der. Den er vanligvis dagaktiv, bortsett fra om sommeren, da den foretrekker å være nattaktiv på grunn av varmen. Fargen kan være ensfarget brun, gråbrun eller svart, ofte med et fiolett skjær, og noen ganger har den mørkebrune flekker. Den lever i alt fra ørken- til fjellsteppeområder, opp til 2 000 m over havet. Den trives i tørre forbukter, på buskkledde skråninger, i steinete raviner med bekker og langs stup. Ved angrep kan den lynraskt bykse fremover en hel kroppslengde. Ved bitt må man umiddelbart evakueres til sivilisasjonen og oppsøke lege. Bittet kan være dødelig. Nødnummer er 112.

I nærheten av grottene nord for Tekirova så jeg en halv meter lang slange. Da den hørte meg på tre meters avstand, pilte den av gårde. Slanger er redde for mennesker og flykter så snart de oppdager oss. Det er viktig å gi den en retrettmulighet; hvis den beveger seg mot deg, er det mest sannsynlig fordi hiet dens ligger bak deg. Ta et steg til siden og gi slangen fri bane.

Skorpioner. I likhet med slanger angriper de ikke av seg selv med mindre de blir forstyrret, men de er ikke redde for mennesker og kan slå seg ned like i nærheten. De varierer fra sandgule til svarte – jo mørkere og større de er, desto giftigere er de. De sover under steiner og kvister, så vær forsiktig når du slår opp telt eller samler ved. På sandstrender graver de seg ned under et tynt lag med sand, så et godt forholdsregel er å aldri gå barbeint. De er nattaktive, så husk å lukke teltåpninger og glidelåser på sekken. Sjekk alltid støvlene dine om morgenen for uvelkomne «gjester» som har søkt ly i kulden der. Faren ligger i halen der brodden sitter, ikke i klørne. For en voksen person med normalt immunforsvar er giften ikke dødelig, men risikoen øker betydelig dersom man blir stukket nær hodet, eller om det gjelder et barn.

Stikket gir en intens, brennende smerte som kan vare i opptil 12 timer, vekslende mellom lindring og oppblussing. Etter 30–40 minutter oppstår rødhet og hevelse med en mørk prikk på stikkstedet, og av og til dannes blemmer fylt med klar væske. Innen 2 timer oppstår kløe, etterfulgt av nedsatt følsomhet i huden. Generelle symptomer kan melde seg fra 5 minutter til et døgn etter stikket. Vanlige tegn er opphisselse, fryktfølelse, hodepine, frysninger, hjertesmerter, hjertebank, tungpustethet og kvalme. Senere avløses uroen gjerne av døsighet og apati.

Flått. Tiltak mot flått på 2000-tallet førte til en nedgang i bestanden, og forekomsten er i dag langt lavere enn på Krim eller i Sibir. Flåttbåren encefalitt (TBE) forekommer knapt, men flåtten kan overføre borreliose og Krim-Kongo hemoragisk feber. Ifølge statistikken registreres det rundt 500 tilfeller i Tyrkia årlig, hvorav gjennomsnittlig 5 % er dødelige. Flått trives vanligvis i høyt gress, skygge og fuktige omgivelser. Bruk flåttspray for å beskytte deg – det reduserer risikoen betraktelig. Putt buksebena ned i sokkene, og sjekk kroppen grundig hver kveld.

Ulver. Sannsynligheten for å møte dem på Den lykiske vei er svært liten, men drar du om vinteren, ville jeg tatt med et signalbluss eller nødbluss. De holder til i fjellområdene, som regel i flokk, sjeldnere alene. Det er registrert angrep om vinteren når ulver har trukket ned til landsbyene på jakt etter mat. Da jeg haiket, hørte jeg ofte skudd, spesielt i den sentrale delen av Tyrkia. Det viser seg at lokalbefolkningen setter opp automatiske geværer som fyrer av et skudd hvert 20. minutt for å skremme bort ulvene. Et angrep på en turgåer kan skje av tre årsaker: rabies, sult eller forsvar av territorium. Hvis du møter en ulv — ikke løp, rygg langsomt unna uten å snu deg, løft jakken, ryggsekken eller armene over hodet for å virke større, og rop høyt.

Hunder. Det er mange løshunder, de er veldig vennlige og slår ofte følge langs stien, og om natten passer de på teltet. Man må bare huske på at et søtt dyr kan bære på ulike sykdommer som er farlige for mennesker.

Ugle, kattugle. Hva disse uglene holdt på med under overnattingen ved Göynük og på Tahtalı-passet, kan knapt beskrives med ord! 3–4 fugler ropte ustanselig hvert minutt og skapte en helt utrolig atmosfære. Et av de sterkeste inntrykkene knyttet til dyrelivet! Den er litt større enn en kråke og kan vri hodet 270°. Fjærdrakten har en kamuflerende gråfarge, som trebark, så det er ikke lett å få øye på dem.

HISTORIER FRA TUREN

Gode historier

Da jeg gikk fra det historiske sentrum mot trikken, oppdaget jeg at det ikke var mulig å kjøpe billett på alle holdeplasser. I Antalya er det sperringer ved inngangen til selve holdeplassen. Da noen lokale jenter så hvor rådvill jeg så meg rundt etter en billettluke, ga de meg sitt eget reisekort.

I en av landsbyene gikk jeg inn på en kafé på jakt etter brød. Det tok lang tid å forklare nøyaktig hva jeg ville ha – eieren snakket ikke engelsk, så med ivrig gestikulering viste jeg ham brødets reise, nesten fra korndyrking til disken hans. Men eieren sa at han bare brukte brødet til smørbrød og ikke solgte det separat. Jeg smilte selvsagt og var på vei ut av kafeen da eieren løp etter meg med en pose fylt med det som virket som alt han hadde av bakervarer! Han nektet plent å ta imot penger, den gode sjelen.

For Aljona var dette den første turen, og under ansvarsfordelingen tok hun på seg matlagingen. Men halvveis tok jeg tak i gassboksen og oppdaget at det bare var nok gass igjen til et par runder med matlaging. Når jeg lager mat selv, bruker jeg gassen sparsommelig ved å skru den av jevnlig og holde akkurat passe temperatur. Men her gjorde jeg en feil og forklarte ikke ordentlig hvordan gassen skulle reguleres. Det fantes ikke noe sted å kjøpe gass, så jeg vurderte å gå ned til veien for å reise tur-retur Antalya. Men universet ordner opp: et par timer senere ga en gjeng fra Ukraina oss gassen sin på den siste dagen av sin tur, noe vi er dem dypt takknemlige for, med et godt og varmt håndtrykk.

Dårlige opplevelser

Den mest populære starten på ruten er fra østsiden, Göynük, dit vi dro (mindre populær er starten fra Geyikbayırı, hvor klatrebasen ligger). Da jeg gikk av ved svingen til kløften, gjorde jeg en feil: her renner det en fjellelv, og på vei mot stien havner man uunngåelig ved en betalingsbod. Vi ankom starten av stien rundt kl. 17:00, hvor en russisktalende ansatt informerte om at inngangen var avgiftsbelagt. Forklaringer om at vi ikke skulle inn i kløften, men ut på den gratis stien, hjalp ikke. Det måtte betales, for vi skulle jo gå hele 30 m på deres grunn! Etter 20 minutters resultatløs diskusjon kjøpte jeg billett for ikke å kaste bort mer tid. Men da sperret en mann veien og hevdet at det allerede var for sent og at vi måtte overnatte der, fordi de hadde ansvar for oss, og hvis noe skjedde ville de rykke ut som modige Baywatch-redningsmenn, og at første campingplass var 5 km unna og annet tull. Etter å ha brukt enda mer tid og nerver kom vi oss omsider forbi sperringen, og rundt kl. 17:30 var jeg ute på Den lykiske sti. Klokken 18:00 hadde jeg tilbakelagt 1,5 km med en stigning på 200 m til den første leirplassen.

På vei ned mot Kimeras flammer gikk vi raskt forbi. Før flammene var det ingen offisiell inngang eller skilt. Sammenlignet med naturen rundt var ikke dette naturfenomenet så veldig interessant for oss, så vi småløp raskt forbi. Ved utgangen lå det noen kafeer, og derfra kom det plutselig en mann løpende mens han ropte «ticket, ticket». Da vi forsto hva han mente, forklarte vi at vi gikk langs stien, og at det ved inngangen ikke var noe informasjon om at man måtte kjøpe billett, akkurat som på lappen deres — der sto det kun informasjon om inngang, ikke utgang. For å skremme tok vakten meg i armen og truet med å tilkalle politiet. Vi gikk med på det, og bilen kom etter ett minutt — de vokter dette området. Vi snakket med politimannen og forklarte at for oss handlet ikke dette om penger, men om kommunikasjon og holdning overfor turister. Vi fikk ikke medhold, men politimannen var veldig fornuftig, og etter å ha betalt fortsatte vi videre.

Værhistorier

15. november. Et lavtrykk kom inn fra nordvest, temperaturen falt med 5 grader, og nesten alle dagene ble overskyede og regnfulle. Allerede på lavtrykkets første dag meldte varselet kraftig tordenvær. Denne kvelden slo jeg leir på Çıralı-stranden; av frykt for lynnedslag satte jeg opp teltet godt unna vannkanten. Middelhavet har sine særtrekk: vinden blåste alle tordenskyene til havs, og om natten lynte det kraftig i horisonten, mens det på kysten var blikkstille og bare duskregnet litt.

5. september. På forrige tur slo jeg leir på en høyde med flott utsikt over Pamukkale. Været var fantastisk og solfylt, men haikingen hadde tatt lang tid, så jeg var sliten og bestemte meg for å sette opp teltet midt på dagen for å sove et par timer. Jeg våknet av vinden, som nesten rev i stykker den skjeve teltduken, åpnet glidelåsen og så en vill kontrast mellom en kullsvingende mørk sky og den snøhvite travertinen i Pamukkale. Jeg måtte raskt evakuere fra høyden til nærmeste skog, der trærne ga ly for de kraftige vindkastene.

9. september. På forrige tur, på vei mot Kappadokia mens jeg haiket gjennom den sentrale delen, havnet jeg i et forferdelig uvær. Etter å ha ventet et par timer på skyss ute på et jorde, kom det plutselig en orkan feiende ut av intet. Rundt meg var det bare tynne stilker av nyplantede busker og ingenting annet! Jeg måtte ty til «desperat haiking»: jeg løp ut i veien, viftet febrilsk med armene og gjorde rykkete bevegelser, noe som skremte bilene slik at de heller gasset på da de så meg. Etter fem minutter bremset en sjåfør, som først raste forbi, opp 300 m lenger fremme og begynte å rygge. Denne mannen reddet helsen min, for bare 10 minutter senere tiltok uværet så voldsomt at sikten falt til 5–10 m, og alle biler stoppet. Noen kjørte i grøften, mens andre stoppet midt i veibanen.

Erfaringen viser at Tyrkia, omgitt av fire hav, er svært uforutsigbart værmessig. Kraftig vind kommer raskt og kan ikke bare gjøre det umulig å slå opp telt, men også velte trær eller det som verre er, selv ved havnivå, for ikke å snakke om i fjellområdene. På tur i ethvert område av dette landet lønner det seg alltid å sjekke værmeldingen.

Og folkens, ikke stress med det, la det være rom for litt uvisshet, så blir skjønnheten langs Den lykiske sti en herlig overraskelse for dere!

FARE

Om vinteren og våren, når det ligger snø, er heldekkende briller med beskyttelseskategori 3–4 obligatorisk. Vanlige solbriller duger ikke: solen kan brenne netthinnen og føre til synstap eller tap av orienteringsevne; snø reflekterer opptil 80 % av strålene. Det er lurt å ha med reservebriller, for på to vinterturer mistet jeg brillene mine to ganger))

Nærmere sommeren er solen svært sterk, og nese og nakke blir raskt solbrent. Ta med solkrem med SPF 40+.

Av det ovennevnte følger risiko for heteslag og stort tap av natriumsalter gjennom svette, noe som er avgjørende for væskereguleringen og -fordelingen i kroppen. Bruk sportspulver, salttabletter eller fyll på med salt gjennom kosten.

I snørike vintermåneder kan det gå mindre skred i bratte partier. Terrenget har tidvis svært bratt helning, og jeg har også lest om lignende hendelser i artikler skrevet av folk som har gått ruten.

Pass deg for torner, det finnes mange varianter av dem. Når jeg gikk utenom stien, kom jeg ofte borti lianer som minnet om piggtråd, og som umiddelbart kuttet opp beina så det blødde.

SIKKERHET

Den russiske ambassade i Tyrkia https://turkey.mid.ru/ru/

Adresse: Andrey Karlov sokağı, No 5, 06692, Çankaya (P.K. 35 Kavaklıdere), Ankara, Türkiye

Tlf.: +90-312-439-21-83

rus-ankara@yandex.ru

Tyrkias redningstjeneste (AKUT) https://www.akut.org.tr/ (har søk- og redningsgrupper i fjellområder).

Ved nødsituasjoner:

Kontaktleder for redningstjenesten i Antalya: 0532 256 44 37, yilmazsevgul@akut.org.t

Kontaktleder for redningstjenesten i Muğla (dekker stistrekningen i Fethiye-området): 0532 261 90 23 tolgagozum@akut.org.t

Ved varsling anbefales det å kunne finne egne GPS-koordinater. Kun ut fra disse vil redningsmannskapene nøyaktig forstå hvor de skal lete etter bortkomne turgåere.

• Politi — 155, mange snakker engelsk, og i Antalya-kystområdet også russisk.
• Ambulanse — 112
• Trafikkpoliti — 154
• Brannvesen — 110

Størsteparten av ruten har gode GSM-signaler, det er satt opp master i fjellene. I juv og under Tahtalı kan signalet falle ut. Det var heller ikke dekning ved fyrtårnet. Jeg kjøpte et lokalt SIM-kort fra Turkcell, og nettet fungerte nesten overalt. GPS fungerte utmerket.

MENNESKER

Stien går gjennom Antalya-regionen, og her er folk vant til fotturister med ryggsekk, så jeg anser ruten som ganske trygg.

Jeg ble først kjent med tyrkere på min første haiketur med telt, da jeg tilbrakte en måned og tilbakela rundt 2 500 km fra grenseovergangen til Georgia til Istanbul, videre sørover til Pamukkale og gjennom Kappadokia tilbake til Georgia. Sammen med erfaringen fra to ukers vandring på Den lykiske vei, har jeg gjort meg følgende betraktninger.

Tyrkerne man møter langs ruten snakker lite eller ingen engelsk, men kroppsspråk og gester fungerer utmerket. Dessverre opplevde jeg ofte forsøk på lureri i Antalya. En drosjesjåfør kjørte i ringveier og bakgater fra flyplassen, selv om GPS-en sto på og han visste nøyaktig hvor vi skulle. En minibussjåfør i Karaöz forlangte tredobbel pris for billetten. En selger i matbutikken prøvde seg også. Jeg håper dere slipper lignende opplevelser. Det føltes som om man ble sett på som en naiv turist man kunne presse for ekstra penger, noe som unektelig legger en demper på stemningen. Man må rett og slett være på vakt ved betaling. I andre deler av landet har jeg aldri opplevd en slik holdning. Men rent sikkerhetsmessig følte jeg meg trygg her, sammenlignet med mange andre regioner. Haiking kan vurderes som middels bra. Det er ikke så ofte folk stopper; ventetiden ligger i snitt på 30 til 100 minutter. Til gjengjeld veies dette opp av et fantastisk godt utbygd bussnett og rimelige billetter.

Ruten er internasjonal: Jeg møtte 1 tysker, 6 briter, 1 tyrker, 7 ukrainere og 3 russere.

Stemningen langs stien er generelt vennlig, men folk holder seg mest for seg selv. Alle holder seg til sine egne grupper – dette er ikke Nepal. Men de ukrainske fotturistene hjalp oss skikkelig ut med gass, tusen takk, herlige folk!:)

KOMMUNIKASJON

For å følge med på værmeldingen, finne informasjon, holde kontakt med gjestehus og i tilfelle nødsituasjoner kjøpte jeg et lokalt SIM-kort. Jeg fant et gunstig alternativ med god dekning fra Turk Telekom. Dekningen var god langs stien, bortsett fra i skyggesoner på Tahtalı-passet, på vei mot fyret og i Göynük-kløften. SIM-kort kan kjøpes med pass for 800 RUB, og det inkluderer 200 minutter og 4 GB 4G-data. Den ansatte i mobilbutikken aktiverte det med en gang, og forbindelsen fungerte etter 15 minutter.

UTSTYR

Fottøy. For nybegynnere: veier sekken over 10 kg og turen varer mer enn 2 dager, trenger du halvhøye eller høye fjellstøvler. Stien er steinete, belastningen på anklene er stor, og de krever god støtte. For å holde komforten i varmen, bør du bruke tursokker i sommermodell – de transporterer fuktighet svært godt. Lave tursko passer best for dem som vet nøyaktig hvordan anklene tåler slik belastning.

Sovepose. Klimaet er veldig tørt; i november var det overhodet ingen kondens eller dugg på noen av etappene. Man kan trygt velge lette dunsoveposer. Når det gjelder temperaturgrense, bør du ta utgangspunkt i den kaldeste natten på rutens høyeste punkt. Det er passet på 1 800 moh., der det var –2 °C den 17. november. Jeg sov lavere, på 1 400 moh. ved en temperatur på +2 °C. I en pose med komfortgrense på +6 sov jeg utmerket, mens Aljona frøs i en pose med –7. Alle kropper reagerer ulikt.

Solbriller. Om vinteren og våren er briller i kategori 3–4 helt påkrevd, ellers kan snøen, som reflekterer opptil 80 % av sollyset, lett skade netthinnen. Vanlige briller med plastglass holder ikke – de gjør bare vondt verre.

Solkrem. Uansett sesong bør du som hovedregel bruke solfaktor SPF 40+.

Brodder, lette stegjern. Vinter og vår kan det på enkelte partier ved Tahtalı være lurt med brodder eller lette stegjern for å gå trygt – de fungerer som små pigger på gummistropper som trekkes over støvlene.

Gamasjer. Om vinteren er det stor sannsynlighet for at du må tråkke egne spor i snøen. Snødybden er ofte over knehøyde.

Vanntett pakkpose og vadesko. Om vinteren og våren går elven ved Göynük-kløften over sine bredder; i andre sesonger er dette ikke like aktuelt.

Vandrestaver. Obligatorisk – de gjør turen betraktelig lettere.

Søppelposer. Det skal se renere ut etter oss enn før vi kom. I alle landsbyene finnes det store søppeldunker, så man kan kaste oppsamlet søppel annenhver dag.

Vekten på sekken min på turen var rundt 16 kg uten vann. Tung syntetisk sovepose, tungt telt osv. – i dag ville vekten vært betydelig lavere.

Jeg jobber med friluftsutstyr og tester det inngående, for godt utstyr hjelper oss å utforske verden. Følg meg gjerne på Instagram. Se også videoen om utstyr for Den lykiske vei.

UTGIFTER

Hvor mye penger man bruker varierer, men for oversiktens skyld viser jeg utgiftene fra turen vår for 2 personer.

Mat, 5 000 RUB: Kjøpte kjeks, melk, pølser, gryn, ost, brød osv. på butikken 6 ganger; snittbeløpet var 700 RUB per handletur, vi spiste ikke på kafé.

To overnattinger under tak, 3 000 RUB: Én i Antalya, én i Adrasan (for en dusj og lading av elektronikk).

Busser underveis, 1 000 RUB.

Flybilletter, 8 500 RUB: Moskva – Antalya – Moskva. Totalt 17 000 RUB for to personer.

Totalt for to personer: 26 000 RUB.

Tilbake til tidligere deler: