Khibiny. August, solotur

Khibiny. Solotur i august

Min første tur til nord ble planlagt slik: en ukestur over tundraen i Teriberka-området, seks dager i Khibiny og deretter en uke på Solovki-øyene – for å fordøye inntrykkene, for å si det sånn))

Fra Teriberka til Murmansk tok jeg bussen som fraktet deltakerne i svømmearrangementet Arctic Swim. Fra Murmansk sentrum tok jeg trolleybuss nr. 10 til siste holdeplass «Ulitsa Gerojev Rybatsjego», gikk 400 m til hovedveien og begynte å haike.

Meld deg på de beste turene i det nordlige Kola:

Den første som stoppet, var en kassebil med krypskyttere. Karene spurte hvor jeg hadde vært, var forferdet over at jeg gikk uten hagle, og gav meg straks litt fiskeutstyr. Deretter stoppet en rocker i skinnhansker – selv om han var over 50, følte han seg ung til sinns og hørte på blytung musikk; underveis plukket vi opp en fyr som skulle til Petrozavodsk på jobb, og slik kom jeg meg til Montsjegorsk. Et uvanlig sted; naturen har lidd under det lokale smelteverket, men situasjonen er allerede mye bedre enn på 2000-tallet. Så stoppet ei ung jente med moren sin og kjørte meg til Apatity. Der møtte jeg tilfeldigvis en kar som hadde flyttet fra Donbas til Kirovsk på jakt etter et rolig liv. Han slet lenge med seg selv og gjentok at han nesten var klar til å slippe alt og bli med meg i en uke for å koble av fra alt)))

Fotturen i Khibiny fant sted fra 15. til 19. august: 5 dager, 71 km. Start i Kirovsk og avslutning på jernbanestasjonen Imandra.

Papirkart og GPS-spor kan lastes ned her:

Vandringen startet fra hotellet Tirvas med en plan om å gå 18 km til Kuelporr-basen midt i Khibiny. Herfra går det en grusvei; de første 3 km er ikke særlig hyggelige å gå, da fullastede KamAZ-lastebiler kjører frem og tilbake, men videre møtte jeg bare noen få biler. Veien er rett, lettgått, og jeg tilbakela den på 4 timer og 30 minutter med en sekk på 19 kg. Jeg var tom for krefter og stoppet ikke for å spise lunsj. På kvelden var jeg sliten og gikk rett over broen, forbi redningstjenesten, mot leirplassene avmerket på kartet. Slo opp teltet like ved en kommersiell gruppe; de bød på ris med fisk. Etter den lange turen og skrubbsulten tok jeg takknemlig imot, spiste meg god og mett, og sloknet umiddelbart.

Om morgenen våknet jeg til lyden av en øse som slo mot en gryte. Den verste måten å vekke turgåere i skogen på))) Solen skinte, fuglene kvitret, rett og slett en fantastisk dag. Etter frokost gikk jeg bort til basen for å snakke med redningstjenesten og sjekke værmeldingen. Været skulle slå om på kvelden og neste dag – regn, overskyet og sterk vind enkelte steder. Bestemte meg for å få opp farten for å krysse Vestre Petrelius-passet før forholdene ble dårligere.

På spørsmål om bjørn, fortalte han at det på det tidspunktet fantes én fastboende bjørn i Khibiny med hi i nærheten av fossen Krasivy, men at det også streifer noen gjennom – vanligvis 2–4 individer i hele området. Jeg spurte om de ville rykke ut til hjelp dersom de så nødblusset mitt. Redningsmannen lo og fortalte hvordan mange turgåere fyrer det av på slutten av turen bare for moros skyld. Dårlige nyheter, men hva kan man gjøre.

Ta en titt innom min Instagram, der er det mange bilder fra nord, og følg meg gjerne!

Mot Vestre Petrelius-passet går det en kjerrevei gjennom en svært trivelig skog, med mange vannkilder og flotte leirplasser. Nærmere passet begynner tundraen.

Passet har en bratt oppstigning hvor man må ta tak i steinene med hendene av og til. På toppen åpner det seg en flott utsikt over dalen jeg kom fra. Oppe på toppen var det snø; nedstigningen var mer behagelig enn oppturen, og jeg kom raskt inn på stien. På venstre side rant elven Malaja Belaja. Jeg merket at været ble dårligere og fant en fin leirplass.

Elven Malaja Belaja, etter Vestre Petrelius-passet (u.k.), Khibiny.

Ved forgreiningen av elven mot høyre, mot Østre Arsentjev-passet, krysser jeg et vadested uten å ta av støvlene ved å hoppe fra stein til stein; støvlene rakk ikke engang å bli våte. Foran meg ligger et snøfelt og en langdryg stigning over ur mot passet. Været er dårlig, sikten tidvis rundt 10 meter. Jeg valgte å navigere etter varder (steinvarder), men de førte meg for langt vest. Etter å ha peilet ut kursen på GPS-en igjen nådde jeg punktet, og hvilte i knappe 5 minutter i ly bak en stein.

Jeg starter nedstigningen, været letter litt og sikten blir bedre, men så skjer et utrolig naturfenomen.

Plutselig velter en kraftig luftstrøm ut av nabogjelet og pisker regnet oppover langs høyre og venstre fjellside. Jeg ser disse to skyene og forbereder meg på uværet ved å finne et stødig fotfeste. På ti sekunder la skyen bak seg flere kilometer, og et vindkast holdt på å kaste meg over ende mens en horisontal dusj gjorde meg klissvåt helt inn til undertøyet))) Jeg ble rimelig lamslått, sukket tungt og begynte å gå nedover de glatte steinene mens regnet gikk over til stille duskregn. Et par ganger skled jeg og falt, men heldigvis uten skader. Uten vandrestaver har man ingenting her å gjøre.

Neste dag var strålende og vakker, fuglene sang og sommerfuglene flakset – ja, disse nordlige kontrastene

Da jeg nådde Jumekorr-kløften, ble jeg imponert over den trange passasjen mellom klippene – dette stedet er vel verdt et besøk, utrolig vakkert. 

På vei ned stakk jeg innom «biblioteket» og fortsatte mot Aku-Aku-kløften.

Her er alt frodig og grønt; kløften er 20–30 meter bred, med en bekk som renner i midten – ufattelig vakkert. Deilig å gå her, nesten som å bane seg vei gjennom Amazonas-jungelen) Midt i kløften ligger innsjøen Izumrudnoje med plass til teltleir, men den var opptatt av en turgruppe for barn. Slo av en prat med dem og drakk litt te

Jeg tok med 3 liter vann til én middag og frokost og bestemte meg for å gå opp på høyden. Etter å ha ruslet rundt i 10 minutter fant jeg et nokså flatt sted og slo opp teltet med en storslått utsikt.

Her var det mobildekning, så jeg sjekket rutetabellen og så at toget til Kirovsk bare gikk to ganger om dagen – på dagtid og sent på kvelden. Jeg sto opp tidlig og la i vei. Da visste jeg ennå ikke at jeg burde ha sjekket lokaltogene, for de går oftere og er enklere å ta. 

Jeg går ned gjennom tett skog, følger stien mot brua og oppdager plutselig at brua jeg regnet med, ikke er der! Den lå lenger vest langs elva, men jeg hadde ikke tid til en omvei. På et minutt rev jeg av meg støvlene og vadet over elva, som var 20 meter bred og lårdyp.

Den siste kilometeren småløp jeg nesten, og jeg rakk akkurat toget på minuttet. Bare én dør i den siste vognen åpnet seg, og der ville de knapt slippe meg inn. De sa jeg manglet billett og at det ikke gikk an å kjøpe om bord.

Jeg måtte kjempe meg inn og gjøre en avtale med togsjefen. Slik kom jeg meg likevel til Kirovsk))

Informasjon om forberedelser til ruten: