Khibiny. Høsttur

Khibiny. Høsttur

Jeg har lenge hatt lyst til å besøke Kolahalvøya om høsten. Ut fra bildene å dømme er det ubeskrivelig vakkert på denne tiden. Hvis man er heldig, får man oppleve 2–3 uker med gylne og røde farger; hvis ikke, dekker snøen alt løvet og blir liggende helt til vinteren.

Vi fløy til Murmansk og tok transport videre til Khibiny, noe som kostet rundt 10 000 RUB. Ruten startet fra Kukisvumtsjorr, like ved Kukis-heisen. Helt i starten av turen var det anleggsarbeid for den nye Kirovsk-gruven. Vi gikk over 50 meter høye fyllinger og kom ut på en anleggsvei, der arbeiderne advarte oss om at vaktene patruljerte og kunne bøtelegge oss, ettersom det var privat industriområde. Vi ville ikke snu og kaste bort tid, så vi tok sjansen på å smette forbi. Alt gikk bra, og vi kom oss frem til det ugraderte passet Vortkeuajv.

Neste gang er det overhodet ingen vits i å gå via gruven; det er mye bedre å gå rundt ved å følge Kukis-heisene oppover og fortsette langs ryggen til forbi gruveområdet.

Et forelsket hundepar slo følge med oss og holdt oss med selskap i tre døgn. De fikk jevnlig mat fra Diana og holdt humøret vårt oppe. På passet begynte det å snø, og vinden var rundt 12–14 m/s. Stedvis glatt, men ikke kritisk. Deretter fulgte en slak og behagelig nedstigning med en bekk på venstre side. Klokken 19:00 begynte vi å slå leir på en lysning og lage middag. Vinden tiltok, så matlaging var bare mulig i forteltet; vi tente to Primus Omnifuel flerstoffbrennere på renset bensin, pratet litt, og så la jeg meg. I mørket glimtet det i et par øyne rundt to hundre meter unna, selv om hundene var hos oss. Jeg klarte ikke å se hva det var, men skikkelsen sto helt stille, så jeg slo meg til ro med at det var glass eller en stein som glitret.

Vi hadde med to telt: jeg lå i et Helsport Ringstind enmannstelt, mens de tre andre delte et Big Agnes Copper Spur Expedition 3. Dette var turens kaldeste natt med temperatur rundt -6 °C og kraftig vind på omtrent 17 m/s. Selv om ytterteltet gikk helt ned til bakken, trakk det litt inn gjennom en centimeters glipe; jeg tok på meg en jakke over fleecen og sovnet godt i Sivera Irij -2-soveposen min.

Du kan også se flere bilder fra nord på min Instagram-profil, følg gjerne med!)

Meld deg på de beste turene i det nordlige Kola:

Krøp ut av teltet klokken 8 om morgenen; det var snø overalt, teltet var dekket av et tynt snølag, og vinden var fortsatt svært sterk. Men foran oss ventet storslått natur, så vi pakket sammen og la i vei. Jo lenger ned fra passet vi kom, desto tettere ble vegetasjonen, og et ekte høsteventyr åpenbarte seg. Wow, høst i Khibiny er helt unikt! Jeg smiler, nyter og fotograferer kontrasten mellom snødekte tinder og fargesprakende natur. Vi vasser over elven Tuljok og må bytte til Crocs, men vannstanden i september er under kneet.

Overnatting ved Khibinys vakreste innsjø – Akademitsjeskoje. Den er skjermet på tre sider av loddrette fjellvegger, som en botn. Et utrolig stemningsfullt sted i både overskyet vær og solskinn, absolutt verdt et besøk – og aller helst en overnatting.

Vi går opp nordsiden med stup på høyre og venstre side; ved dårlig sikt er det bedre å gå nede via det ugraderte passet Sør-Ristsjorr. Vi kommer opp på platået, kraftig vind på rundt 17 m/s og hardpakket snø, vi går som på betong. Platået er cirka 200–300 meter bredt og buet, uten synlige landemerker på snøen, så jeg sjekker GPS-en hvert tredje minutt for å unngå å komme for nær stupene. Innimellom slår vindkastene oss nesten over ende; det er nettopp dette som er faren ved kanten – et vindkast kan velte deg og sende deg skliende ned mot stupet. Men holder man seg midt på platået, er det helt uproblematisk. Det er sol, kaldt og vakkert; skyene har merkelige former som minner om tallerkenformede UFO-er med perfekt avlange, ovale linjer. Det er umulig å ta bilder på grunn av værforholdene. Oppe fra platået nærmer vi oss nedstigningen mot passet Sør-Ristsjorr. Først virker det som en dårlig idé, ettersom skråningen er dekket av skare og heller jevnt nedover med fare for å skli. Jeg rekognoserte litt, fant noen steinblokker som stakk opp til venstre, og vi tok oss ned langs dem.

Ved Krasivyj-fossen møtte vi noen andre turgåere; stedet er usedvanlig vakkert, som tatt rett ut av et postkort. Vi tilbrakte vel en times tid her og nøt synet før vi gikk videre mot KSS-basen. Der fikk hunden vår juling av de lokale hundene og fikk i tillegg smake kjeppen fra redningstjenesten; den klynket til og stakk inn i buskene, stakkars.

Redningstjenesten ga oss et nøyaktig værvarsel for de neste dagene og fortalte om forholdene på basen. Badstuen er åpen og kan bestilles for 1 400 rubler for 2 timer. Hotellet er allerede stengt, da det er for få gjester til at det lønner seg. Vanligvis holder det åpent til 10.–15. september. Vi krysset broen og slo leir ved en av innsjøene. Leirplassene her er populære, så det var umulig å finne ved; vi samlet bare et lite knippe for å brenne søppel. Fra denne dagen ble nattetemperaturene mildere – rundt 0 til +5 grader. Jeg tittet ut av teltet et par ganger hver natt i håp om å se nordlys, men himmelen var dekket av skyer hver kveld.

Neste dag — kryssing over det ugraderte passet Sør-Tsjorgorr. Under oppstigningen var alle bekker tørket ut, bare et lite tjern gjensto, så det er best å fylle vann på forhånd fra bekkene i skogsonen. Oppstigningen til passet er enkel, snøen starter på toppen. Den eneste faren er å tråkke gjennom og skade foten mellom steinene, så jeg velger nøye hvor jeg setter føttene for hvert steg. På passet blåser det kraftig, det er overskyet, en ørn svever — vakkert og litt urovekkende stemning. Nedstigningen er mer krevende med store steiner; man må hoppe fra den ene til den andre, være forsiktig og fordele vekten riktig med vandrestavene.

Innsjøen nedenfor passet var delvis islagt; vi knuste all isen vi kunne nå, noe som ga en tilfredsstillende følelse omtrent som bobleplast, og fortsatte videre over den jevne tundraen. Stien er god, nedstigningen lang og veldig slak — en ren nytelse å gå, og farten var høy. Lenger nede begynner krokete fjellbjørk, deretter tett skog.

Vi krysset Goltsovka på tømmerstokker; de svikter under føttene, høyden er rundt en meter over vannet og strømmen er stri. Vi løsnet sekkereimene slik at sekken ikke skulle dra oss under ved et eventuelt fall, og gikk rolig og forsiktig over.

Vi går nordover; der er villmarken mer urørt og det er enklere å finne ved. Skogen er vakker og trivelig. Ingen problemer med brensel, og lenger frem finnes det leirplasser med ferdige rammer for badstue. Vi slo leir, spente opp presenning, og for første gang tok jeg med en Helinox Zero-stol på tur — jeg ble helt overveldet over komforten))) Det er en uslåelig følelse å sitte i en behagelig stol med ryggstøtte etter mange år på tømmerstokker og hvor som helst. Selv om jeg ikke stiller store krav til slik luksus og ikke følte noe opprinnelig behov for det, og kun tok den med fordi de andre gikk med dem, er den absolutt verdt det. Selvfølgelig på mindre krevende turer og med ultralette stoler; min veier 610 gram og pakkes svært kompakt.

Det regner hele formiddagen, vi har ikke lyst til å gå ut, så vi slapper av og starter nærmere lunsj. Stien gjennom skogen er godt oppgått, vakker og behagelig. Etter en time tar vi av mot venstre fra Goltsovka, mot Aku-Aku-gjelet. Stien stiger jevnt, og vi kommer opp på en tundrahøyde der dette utrolig vakre gjelet starter. Rundt kl. 19.00 når vi Smaragdsjøen og slår leir for natten. Herfra tok vi dagsturer oppover og til fossen. Noen tok en dukkert) Vannet i innsjøen holdt +3 °C; personlig bader jeg aldri på tur, etter mitt syn er det en unødvendig risiko for å bli forkjølet under feltforhold. Det finnes ingen ved her, alt er plukket rent ned til minste kvist, så jeg bar med meg ved til matlaging.

På dagtid setter vi kurs mot neste leirplass, «Stjernen», og etablerer oss i stikrysset; her er det lettere å finne ved. Vi tenner bål, slapper av og ser på film før leggetid. I løpet av natten følger jeg med på himmelen, men alt er fortsatt dekket av skyer. Om morgenen pakker vi sekkene, gjemmer dem i buskene og går mot det ugraderte passet/gjelet Jumjekorr. Underveis kom vi over det fornyede fjellbiblioteket — hyllene er plassert på nordsiden av gjelet, inntil en stor steinblokk for å unngå snøskred om vinteren. Oppstigningen er enkel, særlig uten oppakning; på toppen nøt vi utsikten. Vi ringte for å avtale transport til kvelden. Satellittelefonen har god dekning på passet, men hadde ingen dekning nede i skogsonen. 

På tilbaketuren holdt vi høyt tempo langs stien og forlot Khibiny-fjellmassivet; derfra førte en kjerrevei oss videre til Nepheline Sands jernbanestasjon. Vi ventet på lokaltoget og reiste til Kirovsk, hvor vi ble møtt av transport videre til Murmansk.

Andre artikler om Khibiny: