Mestia – Ushguli
Tredagers fottur, i den varme sesongen er det mulig å overnatte på gjestehus underveis.Distanse: 55 km fra landsbyen Mestia til Ushguli.
Før turen starter bør du stikke innom turistkontoret på hovedtorget i Mestia for å hente kart og få råd om ruten. Etter et kort stykke langs bilveien stiger stien bratt oppover, og de første landsbyene langs veien er Zardlashi og Murshkeli. Det er ingen folk å se, en helt distinkt følelse av dødslignende stillhet. Etter omtrent 10 minutter går jeg langs den smale landsbystien, forbi svanetiske tårn, og ser at hele landsbyen har samlet seg på et åpent gårdstun. Det er begravelse. Bordene bugner av brød – to hele bord med brød. De eldre møter blikket mitt; jeg nikker og skynder meg unnskyldende videre for ikke å forstyrre.
Det er i det hele tatt uvant at kirkegården ligger midt i landsbyen; jeg opplevde til og med en ubehagelig episode i Stepantsminda ved Kazbek. Da jeg måtte slå opp teltet i mørket, fikk jeg en av mine mest urolige netter – det viste seg at kirkegården lå bare 20 meter unna.
På vei ut av landsbyen åpner det seg grønne beitemarker, et vakkert postkortmotiv. Gressende kyr, ruvende fjell... som snytt ut av Sveits)))
Da jeg passerte neste landsby, la jeg merke til en mørk silhuett ved et skjevt gjerde. En kraftig mann hvilte armene på tverrliggeren og stod helt urørlig... Jeg hilser, og en samtale oppstår. Han spør ut om hvem, hva og hvor. På et tidspunkt ble jeg litt utilpass og spurte tilbake: «Var det noe spesielt du ville?»
– Jeg er grensevakt. Skal du den veien, trenger du tillatelse.
– Nei, jeg svinger av mot Adishi. Faren min var forresten også grensevakt.
– Jammen kom inn da, hvorfor står du der?
– Nei, jeg må gå videre.
– Kom inn, kom inn!
Jeg klemte meg gjennom den smale porten med ryggsekken, og vi gikk sammen bort til et bord i skyggen av trærne.
Ved bordet sitter to andre svanere som ikke snakker et ord russisk; de skjenker øl og setter fram en tallerken med kjøtt.
Georgiere har en egen evne til å skjenke gjester. Du sier at det bare blir dette ene glasset, men så snart du har drukket halvparten, fyller de ubemerket opp til randen igjen og later som ingenting.
Til slutt kom jeg meg likevel på beina – så fort jeg ble beruset, jeg klarte knapt å løfte sekken. De utstyrte meg med epler, skikkelig sure, og jeg trasket videre for å finne en leirplass utenfor landsbyen, for bak meg samlet uværsskyene seg og kvelden nærmet seg.
Det fantes ingen flate partier, alt var på skrå, men la gå. Jeg venter under et tre til regnet gir seg, og skynder meg ut for å slå opp teltet.
Her er det en kilde som smaker som Borjomi. Fylte flasken, og det bruste nesten som kullsyrevann fra butikken.
Så skjedde følgende... Nettene er bekmørke på denne tiden. Jeg sover tungt, men i halvsøvne aner jeg at noe er galt. Jeg gløtter med øynene og ser at teltet rister – noen prøver å trenge seg inn. Jeg griper kniven og hodelykten, stivner og lytter ut i mørket. Pustelyder like ved, sikkert noen fra landsbyen... Et øyeblikk blir alt stille, men så begynner teltduken å rykke igjen, og nå skjønner jeg at det brenner på do… Sekundene som tikker øker bare spenningen. Jeg bestemmer meg for å sprette ut som troll i eske med lykt og hevet kniv for å ta dem på fersken! I praksis utspant det seg slik: jeg legger fra meg lykten, og gjennom stillheten i skogen flerrer den skarpe lyden av glidelåsen på soveposen, fem sekunder senere glidelåsen til innerteltet (herregud, hvorfor er det så mange glidelåser, jeg er jo avslørt ti ganger allerede), så ytterteltet, og jeg hopper ut på bare føtter, skrur på lykten og holder mitt fem centimeter lange sveitsersverd klart)))…
Gjennom mørket glimter et par øyne... Foran meg står en ku og stirrer, med det ene beinet viklet inn i bardunen. Et syn for guder: «Den skremte gutten og skogens ku en natt til torsdag». Det er merkelig hvor fort vi venner oss til ting. På den turen sov jeg to måneder i telt og levde nokså primitivt. Mot slutten opplevde jeg lignende og enda villere episoder, men reaksjonen var en helt annen. Jeg stakk bare hodet likegyldig ut av teltet for å se hvem som forstyrret meg nå igjen. Frykten som griper oss i teltet skyldes i de aller fleste tilfeller løv, fallende greiner, dyr som ikke vil oss noe vondt, eller til og med folk som trenger hjelp eller har forvekslet teltet ditt med noen andres.
Neste dag startet med en lang, seig stigning; på toppen måtte jeg forsere et nokså mistenkelig kratt. Slike blader som i tropene, tunge av fuktighet, rått overalt, tusenbein, edderkopper – jeg skjønte at jeg hadde forvekslet stien med et uttørket bekkeleie. Jeg brøyter meg gjennom buskene i håp om at innbyggerne i denne lokale Amazonas ikke hekter seg fast i hår og ryggsekk, og finner veien ut på en lysning ved hjelp av GPS.
På åsen pågår det bygging av et skianlegg. Et lite stykke må gås langs veien, men deretter åpenbarer turens beste utsiktspunkt mot fjellryggene seg. Etter en bekk går jeg lenger ned i kløften; til høyre beiter hester, til venstre på en stein sitter en stor, uanselig ørn, mens jeg vrenger av meg sekken og faller om på en høysåte.
Inngangen til landsbyen Adishi blir voktet av en fryktinngytende kalv. Da den fikk øye på meg, gikk den rett til angrep med kjærlighet og brukte en halvtime på å slikke leggene mine rene.
Utsikten over Adishi er helt rå. Selv om klokken tilsier at jeg kan gå videre, leter jeg uten å nøle etter en flott teltplass. Jeg slår leir, nyter landskapet og leker med kalven. Et av de mest minneverdige landskapene på turen.
I landsbyen bor det rundt fem familier. En lokal kar dukket opp og tilbød hest for elvekryssingen. Men hvorfor trenge hest når man har lange bein – som for øvrig var gnagsårplaget etter et par nye sokker. Noen karer hjemmefra hadde kjøpt en sveitsisk maskin og laget et kvalitetsprodukt til en fornuftig pris. Lette sommersokker med maksimal fukttransport. Klissvåte sokker trenger bare å vris opp, og på et minutt er de helt tørre. Den eneste, men vesentlige haken er vertikale stofforsterkninger på innsiden som gnager mot huden. Det viste seg at man ikke bare kan få gnagsår av støvler, men også av feil sokker.
Plastret anklene og hallet meg fram til elven som fosser ut fra breen, først rundt kl. 13:00. Jeg lette etter et vadested i omkring to timer, men overalt var det steinete partier som rakk over knærne, med stri strøm. Kraftig snø- og issmelting i solsteken dobler vannføringen, så jeg besluttet å vente til neste morgen. Værmeldingen varslet dessverre omslag, og både natten og påfølgende dag bød på regn. Klokken 08:00 hoppet jeg lett over fra stein til stein, uten engang å bytte til sandaler.
Foran meg venter fjellpasset. Jeg stiger oppover og kjenner vibrasjonene i brystet fra drønnet av isblokker som raser fra breen. Drønnet gjaller gjennom hele kløften. Oppe på passet møter jeg kastevind og ustoppelig regn.
Sammen med turfølget fra elven kjemper vi oss gjennom høyt og vått gress. Foran oss åpenbarer det seg et skandinavisk landskap – små hytter svøpt i skodde langs stupet. Regnet gir oss anledning til å se hvordan frådende bekkeleier skjærer seg gjennom fjellet.
Etter hvert la tåken seg over stien. Jeg ser ned foran meg, og plutselig kommer okser i full fart stormende ut av tåkehavet; i siste sekund kaster jeg meg inn mot skrenten. Bak oksene følger kuer og en diger ulvehund sammen med en taus rytter. Autentisk så det holder.
Regnet høljer ned hele dagen. Vi når fram til en landsby og bestemmer oss for å overnatte på et gjestehus for å tørke utstyret. Vi innlosjerte oss i et svanetisk hjem, fyrte opp i ovnen – akkurat som det skal være.
Når du nærmer deg Ushguli, er det tydelig at landsbyen blomstrer. Åkrene er sådd, og det er ridehester overalt. Du kan klatre opp i et svanetisk tårn som ikke står på privat grunn. Dette er definitivt verdt å oppleve med egne øyne.
Som nevnt tidligere kan du få et trykt kart over hele ruten på turistkontoret i Mestia. Der er høydeprofil og avstander oppgitt.
De siste to årene har jeg fulgt prosjektet Trans Caucasian Trail (TCT). Gjengen bak har satt seg som mål å etablere en vandrerute i verdensklasse gjennom Kaukasus. Nå kan man gå helt fra Chuberi gjennom hele Øvre Svaneti til Ushguli, så sjekk ut nettsiden deres hvis du ønsker å forlenge turen med flere kilometer. Når prosjektet er fullført, vil stien gå gjennom hele Georgia til Armenia. Foreløpig har de oppgradert etappen Mestia–Ushguli, som jeg gikk. Arrangørene og frivillige bygger broer med spett og sag, rydder stien, merker den og legger ut detaljerte turbeskrivelser på nettsiden. Det er også mulig å bli med som frivillig.
Jeg legger ved lenker der du kan hente høydeprofil og kart for utskrift, samt lenke til prosjektets nettside og kartene.
Fra Ushguli kan man gå flotte dagsturer; du finner beskrivelsen av dem i artikkelen min nedenfor:
Kommentarer (0)